Ikke alle kritikerne var like snille mot Johnny English da han stakk sin store nese frem for åtte år siden. Kritikernes dom var så negativ at Rowan Atkinson angivelig gikk inn i en dyp depresjon og måtte legges inn på psykiatrisk sykehus. Publikum, derimot, tok imot spionkomedien med åpne armer. Økonomisk ble filmen en såpass stor suksess at Atkinson våget en ny runde; åpenbart trygg på at publikums røst er en større trøst enn filmkritikernes.
Johnny English ble opprinnelig skapt som reklamefigur for en britisk bank. Som surrete spion ble han så populær at han fikk sin egen film, ført i pennen av drevne James Bond-manusforfattere og krydret med John Malkovich og Natalie Imbruglia på plakaten.Når han nå dukker frem fra nesten-glemselen etter en katastrofal episode i Mosambik, med derpå følgende opphold i et buddhistkloster i Nepal, er det med ny mann i regissørstolen og nytt krydder på plakaten. «X-files»-stjernen Gillian Anderson bekler rollen som høyt rangerte MI7-agent Pamela Thornton, vidunderlige Rosamund Pike spiller psykologspesialist i etterretningens tjeneste.
Etter grundig innføring i åndens seier over materien, hentes Johnny English tilbake til MI7 fra sitt klostereksil for å forhindre et fatalt angrep mot det kinesiske statsoverhodet.
Resten av historien er bare et vikarierende motiv for å tøyse godt med spionsjangerens overspente forhold til høyder, dingser og duppeditter, stil og manerer. Og det gjør den.
Fysiske og psykisk er skillet mellom Mr. Bean og Johnny English hårfint. Sånn må det være, så lenge begge ligger i Rowan Atkinsons hender; for ikke å si kropp. Komikerens kroppslige register er naturlig nok ikke helt hva det en gang var; noe det gjøres et poeng av i filmen. Og Atkinson kompenserer fint med de andre talentene han har til rådighet.
«Johnny English Reborn» er ikke fantastisk, men den er elskelig og underholdende på den gode, humrende måten, og med et par gode latterutbrudd på lur.
Enig med vår anmelder? Si din mening under!