Etter kraftinnsatsen i det eminente samlivsdramaet «Blue Valentine», måtte den begavede Ryan Gosling gå til legen.
Han gikk ut med en resept i hånden. På den hadde doktoren skrevet: «Gjør en komedie».
Heldigvis fulgte Gosling legens råd.
Heldigvis lå «Crazy, stupid, Love» i løypen akkurat da.
Filmen er noe så sjeldent og etterlengtet som en vittig, intelligent og rørende romantisk komedie.
Med et middelaldrende ektepar som midtpunkt, sikter den mot de godt voksne. Men med gode Gosling og vidunderlige Emma Stone i sentrale biroller, vil den også trekke, og treffe, et langt yngre publikum.
I en alder av noen og 40 har Cal Weaver (Steve Carell) det meste. Stilig kone, flotte unger, fin jobb og hus med hage. Han synes å være en usedvanlig snill mann, men har i sin trauste tilfredshet blitt en skikkelig gubbe med billig hårklipp, beige fritidsbukse og joggesko (også på restaurant). Da konen Emily (Julianne Moore) forteller om utroskap og ønske om skilsmisse, ramler Cal rett ut i den samme midtlivskrisen som sendte henne i seng med en kollega (Kevin Bacon).
På bar, høylytt klagende og sippende på drinker med sugerør, tas Cal hånd om av Jacob (Gosling). Den erfarne kvinnebedåreren tilbyr ukule Cal noe effektive sjekketriks og total overhaling. Det virker. Derfor kan man fort narres til å tro at dette handler om lykken ved et lekkert ytre. Men det gjør det ikke. Filmen stikker dypere enn som så. Etter noen vellykkede seksuelle napp, kommer spørsmålet: Er det dette han vil?
Samtidig oppdager Jacob nye sider ved forførelsens kunst. Og det via den eneste som ikke falt for triksene hans.
Cal og Emily er ikke alene om å slite på kjærlighetsfronten.
Dypt forelsket i familiens faste barnevakt Jessica, nekter sønnen Robbie på 13 å gi opp tanken på et forhold til den fire år eldre og en halvmeter høyere jenten.
Jessica, på sin side, har tapt sitt hjerte til ... Cal. Og det allerede før han fikk ny stil. Nå yter ikke en kortoppsummering særlig rettferdighet overfor handlingen; enn si tonen i filmen. Skaperne av «Bad Santa» unnslår seg ikke for å legge inn et par lett lavkomiske innstikk, men om aldri så lett og ledig, preges humoren først og fremst av moden skarphet og innsikt. I motsetning tilromantiske komedier flest, formes ikke handlingen av sjangerens formaliteter og klisjeer, men av de ulike rollefigurenes personlighet og utvikling.
Spekket med vittigheter vrir handlingen seg stadig i nye retninger – fra ekteskapsdrama via kompisfilm til tåreperse og melodrama. Samtidig holder den fast ved en akse, en vilje til å undersøke noen aspekter ved kjærligheten og vårt forhold til den.
I så måte synes ungdommens betingelsesløse, altoppslukende forelskelse å være et forbilde. Når filmens tenåringer forelsker seg, gjør de det med hele sitt hjerte, og holder lidenskapelig fast ved kjærligheten, om aldri så håpløs og lite gjengjeldt.
De voksne, derimot, risikerer med sine handlinger å knuse ungdommenes visjoner. Kanskje har de noe å lære av tenåringenes vilje til å satse så fullt og helt?
Den pekefingeren holdes frem med munter sentimentalitet. «Stupid, Crazy, Love» er, tross alt, amerikansk i hele sitt vesen. Men filmen viser hvor gode amerikanerne kan være når de trår til med et godt manus som gir eminente skuespillere mulighet til å utfolde seg.