«Norwegian Wood» ble anmeldt i forbindelse med Bergen Filmfest. Her er et utdrag:
Tran Anh Hung har strippet romanen ned til det essensielle: historien om den unge studenten Watanabes kjærlighet til den mentalt ustabile Naoko, og hans dragning mot den seksuelt frigjorte og frittalende Midori.
60/70-tallets tidskoloritt er presis, uten å binde handlingen fast i noen tidsepoke. Studentopprøret er redusert til en effektiv lydlig kontrast til stillheten som hviler over Naoko og Watanabes samvær.
Nedstrippingen gjør at fortellingen nok kan oppleves noe fragmentarisk for dem som ikke har lest romanen. Men også her sitter essensen igjen: At Watanabe først kan gå videre i livet når han ved å hjelpe en annen kvinne har «gjort opp» for sin manglende evne til å redde Naoko.
Tran Ahn Hungs filmer er estetiske nytelser. «Duften av grønn papaya om morgenen» og «Cyclo» sitter fremdeles sterkt i mitt visuelle minne. Der vil også scener fra «Norwegian Wood» bli hengende fast. Filmen er dvelende, langsom og uhorvelig vakker.
Den sobre stilen glipper mot slutten, når Watanabes altomgripende sorg illustreres med kaskader av føling i fjøra og intenst påtrengende musikk. Det overtydelige, teatrale overrasker og forstyrrer.
Til en viss grad kommer også Tran Ahn Hungs vektlegging av ytre stil og visualitet i veien for forståelsen av rollefigurene. Watanabe fremstår som en sympatisk, men likevel noe vag og uklar ung mann. Kvinnene trer sterkere frem, særlig Rinko Kikuchi. Hun spilte den blinde piken i «Babel», og tegner her et balansert og minneverdig portrett av den skjøre Naoko.
Anmeldt av Britt Sørensen.
Enig med vår anmelder? Si din mening her.