At «The Imitation Game« er nominert til fem Golden Globe-statuetter, og seiler opp som het kandidat i Oscar-racet, er ikke å undres over.
Morten Tyldums Hollywood-debut er konvensjonell så det holder, og dermed akkurat passe konvensjonell for særlig Oscar-akademiets smak. Men det skal ikke holdes mot en film som også er vellaget, vakker og velspilt, og som — ikke minst - forteller en betydningsfull historie, både politisk og menneskelig.
Alan Turing er en av den moderne datateknologiens mange fedre. En briljant matematiker som under Annen verdenskrig ble ansatt i britisk etterretning for å dechiffrere nazistenes krypterte koder. Det var under dette arbeidet, i kamp mot klokken, informasjonsmengden og tyskernes taktikk, at han kom på ideen om å bygge en avansert datamaskin som kunne knekke koder.
Han lyktes, noe ettertiden har anslått at forkortet krigen med to år, og sparte millioner av menneskeliv. Hvilket burde gjort Turing til høyt dekorert krigshelt. Slik gikk det ikke. Turing var homofil på en tid da homofili var forbudt og ble sett på som grov perversjon.
Turing hadde også Aspergers syndrom. Det ga ham blant annet begrenset innsikt i språkets koder - kanskje også en viss trening i å avkode folks talemåter. Hovedrolleinnehaver Benedict Cumberbatch får slik sett et rikt register å spille på, noe han også gjør; neddempet og sensitivt, med rom for varm komikk.
Oscar Fauras glidende kamera åpner filmen mykt og løfterikt. Stilmessig følges den nydelige innledningen ikke helt opp. Filmen finner likevel sin form innenfor rammer som vitner om kvalitet i alle ledd. Gyllenvarme toner gir lød til den presise tidskoloritten, uten å bli nostalgisk. Musikken til Alexandre Desplat - kanskje verdens fremste filmkomponist for tiden - ligger i lydbildet som en distinkt fortolker. Matthew Goode, Rory Kinnear, Allen Leech og Mark Strong er blant de mange som leverer skuespillet av klasse.
Basert på Andrew Hodges' bok «Alan Turing: The Enigma», og med vekt på det hemmelige arbeidet for sjøforsvarets Enigmaseksjon ved Bletchley Park under krigen, veksler filmen mellom 1951 - da Turing ble etterforsket etter et innbrudd hos ham selv - og det som kan kalles «Alan Turings store ensomhet» som kostskolegutt på 1920-tallet. Også her gjør skuespillet inntrykk. Alex Lawther gestalter den unge gutten med en følsomhet som griper.
Som i de fleste historiske eller biografiske filmer, har filmskaperne også her lagt til og trukket fra underveis i dramatiseringen. Keira Knightley spiller Joan Clarke mer sosial og livlig enn reserverte Clark var i virkeligheten. Men det gir dynamikk og dybde til relasjonen mellom Turner og teamets eneste kvinne, og belyser også begrensningene kvinnene levde under på denne tiden.
Turners skjebne, og de grusomme konsekvensene av krigens nødvendige taktikkeri, gir mange sentimentale strenger å spille på. Tyldum styrer stort sett klar av føleriet, samtidig som han trykker på de riktige, emosjonelle knappene. Det gjør «The Imitation Game» til en engasjerende film som i sin hyllest til en spesiell mann også ærer de som er annerledes, og minner oss på hvilke rike ressurser som kan gå tapt i et fordomsfullt samfunn der ulikhet ikke anerkjennes.