Mye er ekstraordinært med canadieren Xavier Dolan.
I en alder av 25 har han regissert fem kritikerroste filmer. Han spiller gjerne i filmene sine selv, forståelig nok, han er fotogen så det holder.
I fjorårets «Tom at the Farm» ble kameras stadige dveling ved det følsomme ansiktet litt i overkant selvnytersk.
Klokelig nok har han denne gangen overlatt jobben med å skinne på lerretet til talenter som Anne Dorval, Antoine-Olivier Pilon og Suzanne Clément.
Resultatet er et eksepsjonelt stykke filmkunst, der Dolan med stor modenhet og filmatisk dristighet gir oss et intenst, nærgående og komplekst portrett av en mor og hennes sønn, og av to kvinner som tross store ulikheter blir venninner.
Høyrøstet og hard i kantene, frekk i kjeften og kjederøykende, med platåsko og miniskjørt på størrelse med et frimerke, er det fort gjort å slenge noen nedlatende merkelapper på Die. Men hva du enn må ha gjort deg av tvilsomme tanker om damen gjennom filmens ti første minutter, spiller Dorval henne elegant ut av karakteristikken.
Die er enke og alenemor for Steve, en 14-åring diagnostisert med ADHD, imponerende spilt av Pilon, som i en alder av 17 greier å få frem hele guttens register; fra det utagerende og voldelige til det sårbare og sjarmerende.
Like imponerende er Suzanne Cléments presise spill som Kyla, nabokvinne med noe mer introverte problemer enn de utagerende seansene som preger Dia og Stevens hverdagsliv. Trass i skremmende konfrontasjoner slapper den forknytte kvinnen av hos dem.
Tematisk har «Mamma» likhetstrekk med debutfilmen «I Killed My Mother» (2009). Der er sønnen i sentrum. Her ses situasjonen gjennom Dies blikk. Dermed kan filmen, tross ulikheter, også ses som en slektning av eller motsats til Lynne Ramsays rystende «Vi må snakke om Kevin» fra 2011. Begge skildrer sønner som utsetter mødrene sine for ubegripelige prøvelser. Men der Kevins mor er en lukket, stivnet overklassekvinne som kanskje ikke liker sønnen, og gjør få forsøk på å nå inn til ham, er Dia en åpen, varmhjertet kvinne som elsker gutten sin og slåss som en glefsende løvinne for ham.
Selv om Dolan og Ramsays filmatiske uttrykk og estetikk er forskjellige, preges begge filmene av sterke visuelle grep som understreker og forsterker tematikken.
Ramsays strengt komponerte bilder hadde rødt og gult som gjennomgangsfarger.
Dolans bruker selve filmruten, innskrenket gjennom mesteparten av filmen til en vertikal kvadrat som med sitt 1:1-format nærmest klemmer seg sammen rundt figurene og understreker det tidvis klaustrofobiske, tidvis maniske i deres indre og ytre tilværelse.
Grepet gir meg pustevansker, men fordi Dolan bruker det til å rense bort alt overflødig, har det også frapperende effekt. Av og til utvider han perspektivet, ved å la André Turpins kamera trekke seg bakover, eller ned i fugleperspektiv. Eller når han ved en anledning utvider billedrammen, for så å snevre den sammen igjen, og slik signaliserer endringene i Stevens tilstand og psyke.
Like frapperende er Dolans valg og bruk av musikk, bestående av blant andre Oasis, Dido, Céline Dion, Lana Del Rey og Beck.
Og mens man sitter på nåler med en nagende følelse av at dette går til helvete, kjører Dolan filmen og dens personer i stadig nye retninger, alt mens de vokser og folder seg ut foran øynene våre. Det gjør «Mamma» til en heftig og dynamisk film, forstyrrende, enerverende og energisk, dypt rørende og dypt menneskelig.