Tittelen «Girlhood« kan gi assosiasjoner til en annen coming-of-age-film av året, Richard Linklater-eposet «Boyhood». Men likheten stopper der.
Gjennom en ikke-angitt tidsperiode følger vi Mariemes skjebnetunge steg fra hun dropper ut av skolen, til hun tas opp i en jentegjeng der hun raskt avanserer i rekkene, til hun rekrutteres som løpegutt for bydelens mest fremgangsrike doplanger. Det er tilsynelatende en reise fra vondt til verre, men også en fortelling om styrke, oppdrift og økt selvinnsikt. Filmen går slik sett i dialog med filmskaperens to forrige filmer «Tomboy» (2011) og «Water Lillies» (2007), som begge har tidlig ungdom, seksualitet og kjønnsroller som omdreiningspunkt.
I «Girlhood» får imidlertid disse motivene et råere og mer betongtungt bakteppe: la banlieue , hovedarenaen for den hissige franske immigrasjonsdebatten og filmklassikere som «La Haine» (Mathieu Kassovitz, 1995). Også i «Girlhood» består tablåene av asfaltplasser, shoppingsentre, undergrunnsbaner og oversvømte «skateboardpools».
Filmens første scene mer enn antyder hvor vi er på vei. Til lyden av electropopartisten Para One ser vi to jentelag som barker sammen i amerikansk fotball. Med krigsmaling, gevir og skulderbeskyttelse får Marieme utløp for alt som hemmes på hjemmebane, der hun må spille rollen som reservemamma i moren og farens fravær.
Hennes opptak i jentegjengen er også en måte å ikle seg polstrende gevanter på. Under det karismatiske lederskapet til venninnen «Lady» kaster Marieme den uformelige collegegenseren og ikler seg gjengens uniform. Hver for seg har de lite de skulle sagt, men sammen danner gjengen en fryktinngytende forbund. Alle som har havnet i samme T-bane-vogn som en slik konstellasjon vet hva jeg snakker om.
I denne innføringen i gruppedynamikk og jentegjengens psykologi er Sciamma på sitt mest innsiktsfulle. Regissøren er følsom for de små og megetsigende gestene, og bruker kort tid på å definere gjengmedlemmenes egne distinkte roller.
I filmens nøkkelscene, som dramaturgisk kommer litt for tidlig, hyrer de et hotellrom og fyller det opp med sprit, marihuana, stjålne kjoler og annet tyvgods. Festen kulminerer med at de sammen synger Rihannas «Diamonds»: «So shine bright, tonight you and I / We’re beautiful like diamonds in the sky. «
En vakker og livsbejaende scene, men også et varsel om at verden venter utenfor. Hotellværelset er på lånt tid.