«Le Week-end» ble vist under Bergen filmfest, og anmeldt da. Her er et utdrag:
Tiden og livet kan tære på kjærligheten. Før du vet ordet av det, er kåtheten byttet ut med ergrelse over irriterende lyder og fastlåste vaner. Diskusjoner om nye baderomsfliser har overtatt for de dype samtalene.
Kan en tur til Paris blåse nytt liv i sluknende glør?
Nick og Meg gjør et forsøk.
Helgen i romantikkens hovedstad blir annerledes enn de to akademiske 68-erne så for seg.
«Le Week-end» skriver seg inn som den utvilsomt beste i rekken av den siste tidens filmer der godt voksnes liv tas spøkefullt alvorlig. Og den tilbyr Jim Broadbent og Lindsay Duncan all boltreplassen de to veteranene fortjener.
Med Hanif Kureishis manus i bunn, gjør Roger Michell («Notting Hill», «Venus«) dette til en britisk komedie med fransk aroma. Humoren er umiskjennelig engelsk, men; som i et fransk drama, snakkes det mye og spises og drikkes en del. Innimellom er det også helt taust, slik det gjerne er mellom to som har levd 30 år sammen.
På samme velfungerende vis mikses tilløp til slapstick med gjenkjennelig vidd og gode doser sår ettertenksomhet. Filmen handler også om livsdrømmer som gikk tapt, om hvordan skuffelse og stagnasjon kan slite på kjærligheten, og hvordan gammelt samhold kan bære i seg følelsen av utilstrekkelighet og frykt for å bli forlatt.
Slik sett kan «Le Week-end» gjerne ses som de aldrendes svar på «Before Midnight». Ingen har rett her heller, ingen har feil, ingen har «skyld». Sett utenfra er både Nick og Meg vekselvis like irriterende som elskelige. I dette spennet avdekkes gradvis kompleksiteten i forholdet mellom dem.