Hjemkomst til småby i anledning begravelse. Alt det virvler opp av gammelt grums, skyldfølelse, bitterhet og nag.
Anslaget er like lite originalt som ingrediensene de fire (!) manusforfatterne fyller sujettet med: Et iskaldt far/sønn-forhold. Gjensyn med gamlekjæreste, muligheten for å ha et barn man ikke visste om.
På den andre siden: Opplegget er velbrukt fordi det er effektivt. Det rommer gjenkjennelighet, borger for sterke følelser og innbyr til melodrama. Akkurat det siste styrer regissør og medforfatter David Dobkin stort sett unna. Filmen er ikke så patosfylt eller klissete som man kunne frykte. Gitt tema, er «The Judge» ganske neddempet, om ikke akkurat sober.
Mye skyldes Robert Duvall. Han spiller tittelrollen som dommer Joseph Palmer, og han gjør det strålende.
Det er konen hans som er død, og det er hennes begravelse som bringer mellomste sønn Hank (Robert Downey Jr.) tilbake til småbyen han forlot og aldri vendte tilbake til. Der farens virke som småbydommer kjennetegnes av streng rettferdighet, kjennetegnes Hanks virksomhet som rik og kynisk Chicago-advokat av bøllete triks og knep.
Så havner Joseph selv i baret, mistenkt for forsettlig bildrap. Hank insisterer på å forsvare ham.
Herfra og videre følger filmen to tråder — rettssalsdramaet, der Billy Bob Thornton gjør en glimrende figur som offerets advokat, og familiedramaet, der blant annet gamle hjemmefilmopptak bidrar til å trekke opp familiehistorien.
Begge trådene er flettet sammen, mot slutten tvinnes de enda mer inn i hverandre.
Tross alle klisjeene, er det en krok her som hekter meg fast. Det skjer særlig etter hvert som Hank og Joseph må forholde seg til hverandre i uvante konstellasjoner, og i skildringen av disse lukkede mennenes savn etter anerkjennelse, kjærlighet og respekt.
Mye godt skjer også når Vera Farmiga dukker opp som Hanks gamlekjæreste, Sam. Hun står for den kanskje skarpeste avkledningen av Hank, og spiller en skikkelse jeg gjerne skulle sett mere til.