På 90-tallet leverte Atom Egoyan en rekke bemerkelsesverdige filmer, hvorav «The Sweet Hereafter» rager aller høyest. Den lodder dypt i de menneskelige følgene av en bussulykke der 14 skolebarn omkommer. Filmen holdes av mange, inkludert meg selv, for å være en av de beste som utkom i 1997. Med «The Captive» går den armenskættede kanadieren inn i den samme sorgen over et barn som er borte.
Hun forsvinner i et vinterlig Niagara. Åtte år senere er hun ennå ikke funnet. Saken etterforskes av en gruppe spesialister på seksuelle forbrytelser mot barn. Det er også der den hører hjemme, for allerede innledningsvis blir vi tatt med dit Cass er, innelåst i en Fritzl-aktig kjeller, i et eksklusivt hus med utsikt til Niagaras berømte fossefall. Betegnende nok. Fossefallet anes i bakgrunnen, som en evig undergangsmarkør.
Ved en anledning vender Egoyan kamera fra fossen, mot motellbyen som en gang var canadiernes bryllupsreisemål nummer en. I dag ligner den mest på en glorete kulisse, og det kamerasveipet er et av filmens mest subtile trekk. Det fanger dragsuget, og lykken og skjønnheten som forsvant, og leder ut i et kaldt, hvitkledd landskap, der Cassandras far Matthew (Ryan Reynolds) kjører rundt for å speide etter en datter konen Tina (Mireille Enos) stadig anklager ham for ikke å ha passet godt nok på.
Menneskenes mørke sider er et tilbakevendende tema hos Egoyan, og finnes i rikt monn her, men bare på overflaten.
Kevin Durand spiller den pedofile som holder jenten fanget, og han gjør det så teatralsk og maniert at opplevelsen blir todelt. På den ene siden skaper han en fascinerende figur, pedantisk og både usikker og kontrollert på samme tid. Men det er en skikkelse laget for en annen film, en annen rolle. Han er uhyggelig nok, men i denne sammenhengen blir han for komisk, for mye overflate og for lite kjøtt og blod.
Temaet alene gir frysninger, og filmen begynner godt og er best og mest uhyggelig når den gir antydningsvise glimt inn i de bekmørke sidene den tenderer å tematisere.
Reynolds er god i rollen som en farsskikkelse det er veldig lett å identifisere seg med, og Egoyan skaper noen øyeblikk der foreldrenes fortvilelse oppleves nesten fysisk.
Skurret oppstår idet den mer actionpregede thrilleren tar over, med noen ganske unødvendige konstruksjoner og hendelser, og med enda mer kunstig og karikert spill av Durand.
Det svekker den psykologiske troverdigheten og gir en unødvendig overbelastet film som skusler bort kraften den kunne hatt som psykologisk drama.