I «remake.me« resirkulerer Unni Straume biter av egne filmer. Klipp og sekvenser fra blant annet «Til en ukjent», «Thranes metode», «Drømspel», «Musikk for bryllup og begravelser» og kortfilmen «Avsporing» føyes sømløst sammen med nye, dokumentariske opptak. Også i disse står reisen, forflytningen sentralt. Flere av stedene og landskapene i de siterte filmene oppsøkes. Gamle veier kjøres opp på nytt. Klipp og kameraføring gir et flimrende inntrykk, lik minner som flimrer frem i erindringen.
Inn i dette dvelende, poetiske, med seg selv ved klippebordet og ledsaget av Nils Petter Molværs atmosfæriske musikk, maner Straume frem en ny fortelling, et selvdokumentarisk minnearbeid med referanser til sentrale temaer i hennes filmografi.
Med sine flyktige bruddstykker og sammenføyninger er dette samtidig en film å dikte med på, åpen for tolkning.
Jeg leser den dels som en meditasjon over en familiehistorie, et levnetsløp preget av avslutninger og vendepunkt, dels som en manifestasjon av fortsatt å være underveis.
Straumes metode har bakgrunn i sovjetisk montasjefilm, som på 1920/30-tallet undersøkte hvordan ulike montasjer av samme bilde og filmklipp resulterte i ulike uttrykk.
Valg av metode befester Straume som en modernistisk filmskaper mer forankret i eksperimentell kunstfilm enn i en narrativ tradisjon. Filmene hennes er visuelle, men ofte manusmessig svake og teatrale, noe som gjenspeiles i «remake.me». Men filmen viser også at hennes styrke og originalitet ligger nettopp i det minimalistiske og kompositoriske.