De kan sin filmhistorie, studentene ved NTNUs avdeling for film— og videoproduksjon. «Utburd» er masteroppgaven deres, og som grøsser sjonglerer den med flere av sjangerens essensielle elementer og situasjoner.
Den sender fem ungdommer på hyttetur. Forventningen om hva som kan komme til å skje er i seg selv nok til å etablere en grunnleggende guffen spenning.
Hytten ligger ved en mørk skog vi vet skjuler ett eller annet vi helst vil slippe å møte. Her handler det om utburd, barn som i tidligere tider ble satt ut i skogen for å dø, og som forvandlet seg til spøkelsesaktige vesener; helnorske zombier, om man vil.
En av ungdommene, Adrian (Jonas Langset Hustad), skriver bok om fenomenet. For øyeblikket har han skrivesperre, men snakker villig vekk om hvem utburdene er og hvordan de muligens arter seg.
Det burde han kanskje ikke gjøre. Sara (Marte Ingvild Stordahl) har en noe vanskeligere bakgrunn enn de andre, og trigges av forestillingen om disse skogens fredløse skapninger.
Her anes et ekko av Bernhard Borge/André Bjerkes «De dødes tjern», filmatisert av Kåre Bergstrøm i 1958 og kåret til den fjerde beste norske film gjennom tidene 40 år senere. Også der knyttes et gammelt sagn sammen med psykologi, rasjonalitet og overnaturlige krefter. Også der er forfatteren (Borge) en rollefigur i filmen, spilt av Bjerke, slik Hustad er det her, i dobbeltrollen som filmens fiktive forfatter og reelle manusforfatter.
Sammen med Hustad og Stordahl gjør Jenny Kaatz, Jørgen Hunstad og Asbjørn Røen Halsten en helt grei jobb med replikker og situasjoner som av og til ikke sitter helt, eller får litt preg av «gammelt TV-teater».
At Hustad lar seg inspirere av en gammel, norsk myte er i seg selv prisverdig, og gjør meg nok en gang forundret over at norske filmskapere ikke har gjort det i større grad.
Det setter «Utburd» i bås med André Øvredals «Trolljegeren», som er mye morsommere, og Aleksander Nordaas' huldrefilm «Thale», som er langt mer original.
«Utburd» har mer preg av sjangerøvelse, men som grøsser tar den aldri helt av. Jeg lider av både mørkeredsel og ekstrem skogsangst, og hadde det utrivelig i kinosetet, men ikke utrivelig nok. Skrekkeffektene i grøssere er ofte billige, men de forventes. Man skal hoppe i setet i hvert fall én gang. Det skjer ikke her.
Ifølge myten var utburdene misdannede barn, eller barn født utenfor ekteskap. Tragediene som ligger i og bak skjebnen deres, kunne med fordel vært brukt i større grad - slik Nordaas gjør når han i «Thale» spiller på det smertelige i huldras skjebne, og innenfor filmens lille format greier å bygge inn en større fortelling og et humanistisk og filosofisk element, knyttet til menneskelighet og identitet.
«Utburd» er inne på noe av det samme. Den diskuterer en mulig «menneskemisunnelse» hos utburdene. Men misunnelsen, eller lengselen, eller det sorgfulle raseriet, kommer i for liten grad til uttrykk i vesenene selv. Dermed vekker de verken noen dypere skrekk eller sympati.
Også hytten, muligens et gammelt gårdsbruk, rommer en historie som antydes, blant annet i den sentrale plasseringen av et maleri av en eldre kvinne. Det er fiffig gjort, og appellerer til publikums fantasi, noe som for så vidt kler en film som beveger seg i grenselandet mellom nettopp virkelighet og fantasi.
«Utburd» vitner om håndverksmessig talent og en sjangerbevissthet som gir filmskaperne et stødig grunnlag for å bryte med de sjangermessige forventningene. Viljen og evnen til å gjøre det er filmens styrke.