To vidunderlige barn står sentralt i dette overflødighetshornet av en film. De heter Ahlo (Sitthiphon Disamoe) og Kia (Loungnam Kaosainam), og besitter ikke bare en nesten ubeskrivelig sjarm, de spiller også sensasjonelt bra.
Laos før, nå og i en uviss fremtid er selve grunnen filmen står på. Landet regnes som verdens mest bombede, målt etter folketallet. Miner og udetonerte bomber — «sovende tigre» - skjuler seg i skog og kratt. Multinasjonale selskaper utgjør et annet «minefelt» som truer landskap, tradisjonelle kulturer og levemåter. Moderniseringen propaganderes i kjent stil og gjennomføres med hard hånd. Fremskrittet kommer først og fremst partiledelsen til gode.
På denne utrygge grunnen plasserer regissør og manusforfatter Kim Mordaunt de to barna, for så å la mesteparten av filmen ses gjennom tiåringen Ahlos øyne.
Det hefter en forbannelse ved ham. Han er en ulykkesfugl. Det er det foreløpig bare den gretne, tradisjonsbundne bestemoren som vet. Men da et digert damanlegg skal bygges i nærheten av landsbyen, og de får ordre om å flytte, legger hun skylden på ham.
Det er på denne reisen, bærende på mangoer som skal plantes til nye trær på et ennå ukjent bosted, at Ahlo møter Kia. Den ni år gamle jenten bor sammen med sin onkel, en sjuskete, spritstenket Laos-utgave av James Brown, utstøtt fordi han kjempet på amerikanernes side under borgerkrigen, som endte med kommunistisk seier og resulterte i den nåværende ettpartistaten.
Mot denne bakgrunnen fortelles historien om en gutts kamp for å løsrive seg fra skjebnens forutbestemmelse. Samtidig viser Mordaunt hvordan barndom utfolder seg midt i og på tross av vanskelige livsvilkår, sorg og ulykke.
Filmen kan sies å ha et visst slektskap med Danny Boyles «Slumdog Millionaire» og Benh Zeitlins «Beasts of the Southern Wild», men uten førstnevntes storbudsjett og sistnevntes febrile mytologisering av miljøet den foregår i.
Mordaunt verken sentimentaliserer eller eksotiserer. Han kombinerer det lekne og levende med det nøkterne, og ikler det like mengder eventyr og autentisitet, humor og poetisk skjønnhet, noe som muligens kan tilskrives hans bakgrunn som dokumentarfilmskaper. Dette er hans spillefilmdebut, men som dokumentarist kjenner han godt til Laos. Han har blant annet laget dokumentaren «Bomb Harvest», som handler om bombedestruksjon og laotiske barn som samler bomber som skrapmetall, og som idémessig ligger til grunn for «Raketten».