«Hvorfor måtte dere oppkalle meg etter noe farlig,» klager ti år gamle Murph, med henvisning til den spøkefulle læresetningen om at alt som kan gå galt, går galt.
«Murphys lov er ikke farlig,» svarer Cooper, hennes far (Matthew McConaughey). «Den betyr bare at alt som kan skje, vil skje.»
Sann Coopers ord. De er ikke bare en fars omsorgsfulle omskrivning, de er like mye en rettesnor for en film der anomalier — normavvikelser og irregulariteter - står sentralt.
En gang jobbet Cooper som testpilot for NASA. Det var før teknologien ble omdirigert til jordbruket for å skaffe mat til en stadig voksende befolkning. Fånyttes. Plantesykdommer er i ferd med å ta knekken på grønnsaker og korn. Sandstormer formørker menneskenes horisont, konkret og i overført betydning.
«Old age should burn and rave at close of day; Rage, rage against the dying of the light,» svarer fysikeren Brand (Michael Caine), han siterer diktet Dylan Thomas skrev til farens dødsleie. Han har et slags håp hengende i et tynt, tynt snøre langt, langt ute i verdensrommet. Der, under hans ledelse, har forskere i hemmelighet undersøkt om liv er mulig, slik at jordens befolkning kan forflyttes.
Svar trengs nå. Cooper kommer inn som en viktig brikke. Omkostningene er store.
I et romskip lastet med HAL9000s ikke så veldig fjerne fettere, risikerer Cooper og mannskapet hans, blant andre Brands datter Amelia (Anne Hathaway), å måtte ta ormehullets snarvei til galakser der romfarernes minutter og timer er lik tiår på jorden.
For den som (stort sett) sitter klistret i kinosetet, blir ikke romferden bare et uforutsigbart kappløp med tid og gravitasjonskrefter, den blir også en svimlende, utfordrende reise i ligninger som ikke går opp, filosofiske spørsmål, vitenskap og metafysikk - uten at Nolan et øyeblikk forlater sin humanistiske posisjon.
All teknologien og fysikken til tross er dette kanskje Nolans varmeste, mest menneskelige film. Det speiles i mannskapets stadige, om enn ofte stive, konstruerte diskusjoner. De er filmens svakeste punkt, og vanskeligere å ta for god fisk enn Nolans omgang med dimensjoner.
Det fanges bedre i et sentimentalt, men rørende nærbilde av Cooper mens han ser videobrev hans nå voksne barn (spilt av Casey Affleck og Jessica Chastain) har sendt ham gjennom de 23 jordiske årene som gikk mens han var ute på en liten ekspedisjon.
Ujevnhetene til tross greier Nolan å kombinere det majestetiske og emosjonelle med intens spenning, understreket av et lydbilde der tordnende maskineri veksler effektfullt med den absolutte stillhet. Hans Zimmers mektige musikk legger til en alen, Hoyte Van Hoytemas kameraverk en alen til. Han har tidligere fotografert mesterverk som «Muldvarpen», «Let the Right One In» og «Her», og får denne gangen jobbe med materiale som spenner fra amerikansk prærielandskap via planeter dekket av vann eller is (sistnevnte filmet på Island), til innsiden av svarte hull. Resultatet er overveldende, fylt av wow-øyeblikk, der det vakreste kanskje er romskipet Endurance seilende som et bitte lite pariserhjul i et overveldende univers.
Bildet peker også mot filmens hjerte. Fratrukket alt den er pakket inn i av action og tankespinn, handler den om hva og hvem vi er som mennesker, sentrert rundt det enkle, men gigantiske spørsmålet: Hva er vi villige til å ofre for våre barn?
I det ligger også den stadig mer presserende problemstillingen: Hvilken jord, og dermed hvilken fremtid, er det vi overlater våre etterkommere?
Ta derfor «Interstellar» som en advarsel, en beskjed fra fremtiden.
Do not go gentle into that good night.