«Desemberkveld. Grått i min gate. Grått i meg selv. Faen til stell!» skriver Rudolf Nilsen i diktet «Kveld».
Og sannelig er det grått i Harold Lunde der han står en desemberkveld i restene av sitt livsverk og vil gjøre slutt på det hele. Utenfor lyser et markskrikersk Ikea-skilt. Roten til om ikke alt ondt, så i hvert fall Lundes konkurs, etter å ha forsynt Åsane med gjennomsolide møbler i 40 år.
Men når Harolds siste time viser seg å ikke være kommet likevel, utmeisler han en ny idé. Han vil reise til Älmhult i Sverige, kidnappe Ikea-gründer Ingvar Kamprad og få ham til å kringkaste hvilken slurvete skit han har bygget sitt imperium på.
Vi snakker med andre ord om harryturens motsats, kvalitetens ærend, hvorfra Gunnar Vikene spinner frem en landeveisfilm med landeveisfilmens velkjente ingredienser, servert som nordisk noir, mykt pakket inn i den skandinaviske vinterens gråblå landskap som den er.
Turen går via Oslo, der Harolds sønn Jan (Vidar Magnussen) kaver rundt i restene av sitt liv. Slik de gjør, de fleste Harold snubler over på sin reise. De kaver rundt, i restene av eget liv, eller andres. 16 år gamle Ebba (Fanny Ketter). Moren hennes, Jeanette (Ellen Birgitte Winther). Kamprad også, for så vidt, grundig lei av beskyldningene om barnearbeid og nazifortid som han er.
Hos Kamprad veier likevel kremmerånden tyngst. Han ser fortjeneste i det meste, også kidnappingen Harold faktisk greier å gjennomføre, godt hjulpet av tilfeldighetenes spill.
Basert på en historie av Frode Grytten , løper oddingens humor som en allestedsnærværende streng gjennom historien. Den påkaller ikke gapskratt; dette er en utpreget humrefilm. Den dras heller aldri for langt, men i spennet mellom latter og melankoli skapes rom for undring og ettertenksomhet.
Dette spennet av motsetninger er et gjennomgående trekk ved filmen. I scene etter scene kombinerer Gunnar Vikene tristessen og det absurde, tragikomikk og poesi, ofte understreket av Janove Ottesens lydspor; en strålende fusjon mellom folkemusikk og melodiøs rock.
Grethe Selius gir et kortvarig, men nydelig portrett av Harolds kone Marny. Og så er det selvsagt Bjørn Sundquist, ruvende i rollen som en mann fylt til randen av undertrykt raseri.
Fullstendig lytefri er filmen ikke. Som helhet rusler historien litt for udramatisk av gårde, uten å feste grepet helt, annet enn i enkeltscener. Jeg savner en litt mer markant temperatur i vinterkulden, et noe sterkere nakkegrep. Men «Her er Harold» er uansett en riktig fin liten film, som med sitt muntre skråblikk på den skandinaviske væremåten, også pirker borti det vi gjerne kan kalle den skandinaviske ensomheten. Folk som ikke helt når frem til hverandre, eller vet hvordan de skal nå frem til hverandre, billedlagt blant annet i en stivfrossen omfavnelse.
Den peker også mot det jeg tolker som filmens konklusjon, eller Harold erfaring idet han vender hjem. Den er ekvivalent konklusjonen Rudolf Nilsen trekker i «Kveld», og den evigvarende gyldig: «Alltid har noen det verre.»