Mens situasjonen blir stadig verre for en krigsherjet bybefolkning, sendes to 13 år gamle tvillingbrødre til sin bestemor på en ungarsk landsbygd preget av fattigdom og slit. Hun byr verken på et varmt fang eller kakao. Hun kaller barnebarna horunger. Hun skjeller, drikker og slår.
Beliggende i et grenseområde, med en fangeleir i utkanten og antisemittismen i sin midte, utgjør landsbyen et krigens mikrokosmos, der forfølgelse og død kommer tett på.
Guttenes overlevelsesstrategi er å herde seg, fysisk og psykisk. De øver seg i grusomhet. Samtidig fører de, nøye og nitid, en dagbok, som også er filmens fortellermessige nav.
Hva krig kan gjøre med mennesker er et sterkt og evig aktuelt tema, og det er lett å forstå hvorfor Agota Kristofs romantrilogi er oversatt til 30 språk og tungt priset.
Szász' filmversjon blander ultrarealisme med noe grimt eventyraktig, spilt ut i tablåer og med et persongalleri som har mer preg av arketyper enn genuin menneskelighet. Det er her jeg mistenker at noe av styrken i Kristofs bøker kan ha gått tapt i overføringen til film.
«Tvillingenes dagbok» kan langt på vei sammenlignes med «Det hvite båndet» og «Lore», men mangler noe av deres originalitet, dybde og subtilitet. Filmen er ofte så ubehagelig at jeg blir mer nummen enn direkte berørt. Samtidig skaper det teatrale en viss avstand både til tema og rollefigurer.
Filmens store styrke er fotograf Christian Berger, som også har filmet for Michael Haneke, blant annet «Det hvite båndet». Her skaper han sterke, maleriske, ofte paradoksalt vakre bilder, og løfter en interessant, men ujevn film.