Ostesmørbrød med knasende skorpe. Sprøstekt bacon. Pasta med et tonn hvitløk. Mørt, rosastekt oksekjøtt, feit ribbe, gylne duebryst. All verdens sauser. Filmet i siklende nærbilder så du nesten kjenner duften. Om «Chef» ikke er verdens beste matfilm, byr den definitivt på matporno å bli sulten av.
Carl Caspers karriere som merittert gourmetkokk får en brå slutt da en matskribent med det ikke tilfeldige navnet Ramsey Michel gir ham det glatte lag. Skylden ligger hos den kjipe restauranteieren Riva (Dustin Hoffman), som ikke lar Carl (Jon Favreau) briljere med kreativiteten.
Carl tar kokkeknivene og går. Men etter ordkrig på Twitter og en uheldig seanse som får bein å gå på på YouTube, står ikke nye arbeidsgivere akkurat i kø.
Carl har heller ikke bare seg selv å ta hensyn til. Han har en sønn, Percy (Emjay Anthony, utrolig søt), som bor hos moren og som gjerne vil være mer sammen med faren.
Løsningen dukker opp i form av en matvogn, hvorfra planen er å selge cubansk-inspirert kjappmat laget fra grunnen av og med hjerte og sjel.
«Chef» handler først og fremst om å elske mat. Ordentlig, autentisk mat, laget med gode råvarer, oppfinnsomhet og kjærlighet. Det alene gjør den lett å like.
Den handler også litt standardmessig om å være far og sønn, og om mennesker som stiller opp for hverandre. Bortsett fra Riva er filmen full av greie, entusiastiske mennesker, og det kunne fort blitt uutholdelig. Men Favreau har laget filmen med samme energiske entusiasme som hans Carl lager mat på, og serverer den med godlynt sjarm og en raus porsjon salsa.