April 1945. Krigen er inne i sin siste fase. Nazi-Tyskland har erklært total krig. Barn, kvinner og gamlinger utkommanderes.
På slagmarken, i en amerikansk stridsvogn kalt Fury, sitter en gruppe rødøyde, utslitte soldater alene igjen på slagmarken. De ledes av Don, kalt «Wardaddy» (Brad Pitt). De heter Boyd (Shia LaBeouf), Trini (Michael Peña) og Grady (Jon Bernthal), og de har en hodeløs skytter ved siden av seg.
Tilbake i leiren erstattes den døde av en purung kontorrotte uten kamperfaring. Han heter Norman (Logan Lerman), og skal få en bratt, bratt læringskurve.
«Fury» plasserer seg i skjæringspunktet mellom antikrigsfilm og sentimental heltehistorie, men kommer sterkest ut som det første.
Bemerkelsesverdig styggvakkert filmet av Roman Vasyanov, ledsaget av Steven Prices mektige musikk, er den en til tider kvalmende grafisk og realistisk beskrivelse av hva slagmarkens nådeløse betingelser gjør med kropper og sinn.
Døde soldater valses i stykker av stridsvogner. Menneskerester skyfles som blodige kjøttklumper ned i en massegrav. Det er søle og angst og erfaringer som skal traumatisere mange av de overlevende for livet.
Mannlig fellesskap sto sentralt i regissør og manusforfatter David Ayers regidebut, «End of Watch». Her går han enda tettere på dette fellesskapets utvikling og nødvendighet, uten å underslå de mer udelikate sidene ved det.
Dessverre kjører Ayer filmen inn i de sedvanlige krigsfilmklisjeene. Jeg liker Don bedre når han sier at «idealismen er fredfull, historien brutal,» enn når han skriker «kill those nazibastards!«