Heldigvis vet de færreste av oss hvordan vi ville reagert om en katastrofe inntraff. Bor det en helt i oss, slår beskyttelsesinstinktet inn. Eller får overlevelsestrangen oss til å ta beina fatt uten tanke for andre?
Nå er det ingen stor katastrofe som rammer ekteparet Ebba og Tomas, som er på skiferie i de franske alpene med ungene Harry og Vera. Snarere en hendelse. Men det oppleves dramatisk nok å få et snøskred dundrende mot seg mens man spiser lunsj på uterestaurant. Uten der og da å vite rekkevidden av skredet, reagerer Ebba og Tomas ulikt. Hun prøver å samle ungene og bære dem bort. Han legger på sprang med mobilen i neven.
Snøskredet utløser en konkret en konflikt mellom dem, men blir samtidig en metafor for den samme konflikten. Slik skredet vokser seg høyere og bredere ettersom det ruller ned fjellsiden, eser konflikten ut; velter dem over ende og drar med seg andre. Ungene. Vennene Mats (Kristofer Hivju) og Fanny (Fanni Metelius), som i en pinefull scene utsettes for konflikteskalerende betroelser og ender med selv å kave seg inn i egne floker. Slik par blant publikum risikerer å gjøre, om de snur seg mot hverandre og spør: Hva ville du gjort, hypotetisk sett?
Ruben Östlunds filmer har mange kjennetegn. Ett er kombinasjonen av noe dypt urovekkende og ubehagelig, og noe intenst frigjørende og komisk, gjerne samlet i én og samme scene.
Så også her. På frigjøringsfronten finner vi en nesten hyperrealistisk skildring av hvordan ferie med unger kan arte seg. Hinsides initiert kvalitetstid og idylliserende Facebook-oppdateringer, handler det om surskap og tverrhet og den ikke alltid like sjarmerende atferden til 2000-tallets unger. Östlund har attpåtil latt Vera (Clara Wettergren) anlegge et stemmeleie som går gjennom marg og bein.
Med et mer bevegelig kamera enn tidligere rammes det ekteskapelige dramaet inn av et majestetisk landskap, filmet med vidvinkel, kontrastert av nærbilder i elegant interiør. Men også denne gangen får vi Östlunds karakteristiske tablåer; lange takninger med statisk kamera, blant annet en serie oppstilte baderomsscener hvor særlig én vil huskes for en usedvanlig passiv-aggressiv tannpuss.
«Turist» handler om relasjoner. Ikke nødvendigvis moderne relasjoner, det er noe grunnleggende bestandig i konstellasjonen Östlund — eller snarere Ebba - trekker opp. «Oss». «Vi». «Samhold».
Tomas (Johannes Bah Kuhnke) er et offer for sine instinkter. I alle fall hevder han det selv. Kanskje er det også noe grunnleggende bestandig i det, og i Ebba (Lisa Loven Kongsli) som representant for den sårede, skuffede kvinnen.
Men ved nådeløst å vise frem en mann som faller i unåde og som krymper mer og mer, trekker Östlund inn det moderne begrepet demaskulinisering. Han skisser også opp en slags remaskulinisering. Den er både vakker, patetisk og på samme tid tåkete, bokstavelig talt, og munner ikke ut i noen slags katarsis, om noen skulle ha behov for det. Mistroen er allerede etablert. Ebbas skuffelse og Tomas' fall vil hvile over ekteskapet så lenge det varer. Om det varer.
Dessuten snur Östlund hele den innledende problemstillingen på hodet i en formidabel sluttscene. Så der har du den igjen.