En psykologisk eksaminasjon av dynamikken mellom tre brødre på tur? En miljøfilm? En appell om å «realisere sine drømmer»? Eller ingen av delene? Som film faller «Bjørnøya» mellom alle stoler. Den finner aldri sitt sete, men er vag, formålsløs og ubestemmelig, som om den først og fremst er motivert av «Hvorfor ikke?».
Inge Wegge tar med lillebrødrene Markus og Håkon til Bjørnøya, som ligger i Barentshavet et stykke sør for Spitsbergen. Eneste tegn på sivilisasjon er en liten værstasjon som er operativ deler av året. I bagasjen har brødrene ski, snøbrett, paraglider, kite og surfebrett. Og rifle, i tilfelle isbjørnen, som har gitt navn til øyen, dukker opp. Her skal de bo i to-tre måneder, med alt det innebærer av blåfrosne negler, frihetssus og interne gnisninger. På toppen av det hele har Inge nettopp fått vite at han skal bli far. Via en lite anvendt satellittelefon aner vi at den hjemmeværende kjæresten ikke er overvettes begeistret over barnefarens eventyrlyst. Må han avbryte ekspedisjonen for å redde kjærligheten?
Dette er noen av konfliktlinjene som trekkes opp. Men filmen greier aldri å samle dem eller gi dem et narrativt uttrykk. Historiefortellingen blir byksende og ufokusert. Så gjorde vi ditt, så gjorde vi datt. Den greier aldri å bestemme seg for hvilken historie den egentlig vil fortelle. Det blir litt søskenkjekling, litt surfing, litt føling i fjæra, litt plastopprydning på vegne av den mytiske Sysselmannen, og en del konferanselingo à la «det er viktig å følge drømmene sine», noe fortellerstemmen gjentar til det kjedsommelige.
Filmen minner slik sett mest om en påkostet feriefilm, bare med bedre foto og klipp. Men også med det samme grunntrekket: Som om den er til intern bruk. Til stor gjensynsglede for dem som var involvert, men ikke for så mange andre.
Inge Wegge, som har jobbet som filmfotograf på NRK-serien «Oppdrag Nord-Norge» og realityserien «71° Nord» på TVNorge, kunne også med fordel latt flere av bildene tale for seg, og ikke la dem sjeneres av umusikalske vendinger som: «akkurat nå føler jeg at jeg går rundt i et eventyrland» eller «mengden mat som kastes er helt syk». Wegge-brødrene har utvilsomt et nært og fortrolig forhold til natur og friluftsliv, men de klarer aldri å omsette denne kjærligheten i et godt språk. Det meste reduseres til sjablonger og begeistrede hvin.
PS. NRKs «Ut i naturen» viser denne høsten en egen reportasjeserie med Wegge-brødrene. I «En naturlig helaften», som settes opp like før jul, får vi se enda mer til søskenflokken. Her dukker også lillesøster Katrine opp.