Jojo er ti år gammel og lever med faren sin i utkanten av en nederlandsk by. Hjemme går han på tå hev. Når han skjønner at faren kan eksplodere hvert øyeblikk, smetter han opp på rommet sitt, og låser døren. Først når det smeller i utgangsdøren, er det trygt å gå ned igjen. «Det var ikke så ille», sier han til seg selv, når bolognesen er hevet veggimellom på kjøkkenet. Om natten kommer han krypende opp i dobbeltsengen, men faren er raskt til å skyve ham ut igjen. Der får han ikke være.
Hvordan skal det gå med den forsømte Jojo? Og hvorfor er far så sint? Har det noe med moren å gjøre? Det blir fort klart at gutten ikke er en helt pålitelig forteller når han insisterer på at hun bare er «på turné i USA».
En dag finner han en hjelpeløs fugleunge som har falt ut av redet sitt. Så har han iallfall noen å gi kjærlighet til. Store deler av filmen fokuserer på denne stjålne tosomheten mellom Jojo og den bevingede vennen. For faren sitter riktignok og ser på naturprogrammer dagen lang, men aksepterer ikke kjæledyr i heimen. De bare dør eller forsvinner, sier han.
«Kråkeungen» var en av Nederlands Oscar-kandidater for et par år siden og tegner et krast og hjerteskjærende bilde av en liten familie i full oppløsning. Faren som har mer enn nok med seg selv. Og gutten som overlates til seg selv.
Men filmen har også sin porsjon ømme blikk mellom to mennesker som i bunn grunn elsker hverandre og trenger hverandre. Og som forenes i et skjebnefellesskap.
«Kråkeungen» byr ikke på narrative overraskelser; fortellingen er like velkjent som den er velspilt. Barnets språkløse fortvilelse og raseri når mor er borte og far slår med flat hånd.
Filmen foregår innenfor et strengt definert univers med praktisk talt bare tre karakterer. Den siste er nabojenten, som peker mot Jojos gryende seksualitet. I en scene skvetter Jojo en munnfull tannkrem på brystet sitt, et passe diskré bilde på hans påbegynnende pubertet. Slik får filmens natur— og skjebnemotiv enda en betydning: Jojos eksistensielle kamp for å akseptere sitt lodd i livet, symbolisert ved kroppens hamskifte.
To ord om skuespillerne: Det er på skuldrene til Rick Lens, som spiller Jojo, filmen bæres. Uten ham, ingen film. Det er sjelden kost å se en barneskuespiller servere et så rikt følelsesregister med slik tilforlatelig intensitet. Ansiktets bønn om ivaretakelse er det noe som heter, og sjelden har kravet vært mer berettiget enn her. Kudos også til Loek Peters som fremstiller farens vrede som et uttrykk for hjelpeløshet - og ikke vond vilje.