Middelaldersk heksejakt

UHYGGE I SKOGEN: «Skumringslandet» svikter i regi og fortellergrep, men står seg på det visuelle.

Bror står mot bror , kongemakt mot kirke og i sentrum står rettferdighet og jordiske verdier.

Vi skriver høsten 1348. Under ledelse av Gardar (Sverre Anker Ousdal) lever munkene sitt fromme liv i klosteret, der de også driver lasarett. Men i folkedypet har man ikke gitt slipp på forestillingen om skogens troll og andre mørke krefter. En forestilling som får næring når det stadig dukker opp stygt maltrakterte lik mellom trærne. Skyldes det troll eller er det djevelens verk? Eller en som står i ledtog med djevelen?

Mange år etter at han dro til Paris for å studere, vender Vilhelm (Leif Nygaard) tilbake til Garsli for å finne broren Ansgar, som er forsvunnet. Kirken mistenker Ansgar for å stå bak mordene, og har lyst ham i bann. Gruven som en gang lå under hans og Vilhelms gård, er overtatt av klosteret, og driftes av Bergtor (Kim Bodnia).

Den opplyste Vilhelm tror verken på djevel eller skrømt. Han vil renvaske broren og skvære opp i det som en gang skilte dem. Men sterke krefter arbeider mot ham.

Som prosjekt har «Skumringslandet» en lang og dramatisk historie. Arbeidet ble påbegynt allerede i 2005, og har i stor grad vært gjort på vennebasert dugnad.

I november 2011 omkom produsent Daniel Henriksbø og b-fotograf Mats Bjarg da de ble skylt på sjøen under en storm. Tragedien førte til ytterligere forsinkelser.

Dugnadsånden kom til kort i det organisatoriske, og Kim Bodnia måtte trå til som innspillingsleder.

Gitt dette, og filmens lave budsjett , er det mye som imponerer i «Skumringslandet». Regissør og manusforfatter Lundø får en god del gratis via den naturskjønne og ville naturen i hjemkommunen Sokndal, sør i Rogaland. Fotograf Henning Høifødt lar tåke og regn, skumring og massiv gråstein spille med, og skaper kraftfulle bilder, fulle av stemning og fortettet uhygge.

For en ikke-historiker virker kostymer og scenografi tidsriktig og gjennomført. Det gjelder både klosteret og landsbyliknende Garsli. Med sine små trehus og sølete «hovedgate» formidler husklyngen noe klaustrofobisk, skittent og trangt, som også kan stå som metafor for enkelte rollefigurers sinnstilstand.

Disse elementene er såpass gode at jeg lett bærer over med en dialog full av anakronismer.

Bedre fortalt kunne «Skumringslandet» derfor blitt en sterk og visuelt slående film om maktkamp og overgrep.

Det er i dramaturgi og regi det svikter. Manuset virker i utgangspunktet ikke spesielt komplisert, selv om det har mange, kanskje for mange, elementer. Men det kludres til av et stakkato, rotete fortellergrep, eller snarere mangel på fortellergrep, som gjør tråden i historien vanskelig å følge og gir filmen dårlig flyt, forsterket av en tidvis abrubt klipping.

For mye fortelles, for lite vises. Det gjelder både bruk av fortellerstemme, og rent filmatisk.

Vilhelm tydeliggjøres ikke, verken som menneske eller som opplyst realist i et samfunn preget av moralsk mørke.

Filmen dveler mer ved det fysisk ubehagelige synet av ille tilredte lik enn ved det psykisk opprørende i tortur og overgrep. Dermed får ikke emosjonene filmen prøver å appellere til spesielt mye næring. Men den byr på noen scener og visuelle tablåer av utvilsom kvalitet.