Det skal godt gjøres å se «Haram» uten å føle et intenst raseri underveis. Slik sett er Ulrik Imtiaz Rolfsens fjerde spillefilm vellykket.
Med pakistansk far og norsk mor far har Rolfsen det samme doble blikket som kurdisk-norske Hisham Zaman og norsk-pakistanske Iram Haq. Alle tre går til filmene sine med nødvendigheter på hjertet og stor kunnskap om miljøet, kulturen og personene de skildrer.
Rolfsen har tidligere filmatisert Gunnar Staalesens «Bitre blomster» (2007) og Ingvar Ambjørnsens «Den store revejakta» (2008). Med «Haram» er han tilbake i miljøet han tok for seg i debutfilmen «Izzat» og TV-serien «Taxi»: norskpakistanere i Oslo, der ikke alle holder seg like mye innenfor loven.
Mens faren driver gatekjøkken, er unge Omar nokså langt nede i et hiarki av doplangere. Han tjener nok til å holde seg med fet bil. Han trener styrke og har norsk kjæreste.
Ved en tilfeldighet oppdager han at søsteren han trodde døde for ni år siden, likevel lever. Hun stakk av fra Pakistan, der hun skulle tvangsgiftes, og har nå fått ny identitet.
Hun har besudlet familiens ære. Hun må finnes, og drepes. Omar får ansvaret for å utføre udåden.
Tematikken er lik den Hisham Zaman behandlet i «Før snøen faller» (2012). Også den foregikk delvis i Norge, men tok utgangspunkt i et tradisjonsbundet stammesamfunn i det rurale Kurdistan.
Rolfsens fortjeneste er at han plasserer de samme tradisjonsbundne uhyrlighetene i Norges hovedstad. Ikke bare tett på oss altså, men i vår midte, og blant mennesker som har levd her i landet hele sitt liv.
Lik Hisham sender Rolfsen sin unge mann ut på en fysisk og psykisk reise som også blir en personlig dannelsesreise.
Slik blir filmen også en fortelling om unge kvinner som er smarte og fremgangsrike, og unge menn som ikke synes å ha andre ambisjoner enn å tjene fett, ha store muskler og være tøffe i trynet.
Rolfsen viser også, med ubehagelig tydelighet, hvilken dobbeltmoral som råder i denne machokulturen. De unge mennene nekter søstrene den friheten de selv har, eller tar, der de drikker, fester og ligger med norske jenter. Jenter som i neste nå kalles utpulte horer og felleshøl.
Som ramme rundt fortellingen velger Rolfsen en forsøksvis hardkokt, men effektiv actionfilm. Det er et lurt valg, fordi det øker sjansen for at filmen når et ungt publikum.
Miljøskildringene er gode. Det gjelder særlig gangsterne litt høyere opp i hierarkiet. De virker presist tegnet, samtidig som stilen og positurene avkles i all sin latterlighet.
Men som action er «Haram» ganske enkel og formelpreget. Høyt tempo dekker ikke over noen temmelig kleine replikker. Og da sikter jeg ikke til drittpreiket ungdommene lirer av seg.
Tempoet skyldes mest et ofte nærgående, urolig kamera, men effekten forblir på det ytre plan. Jeg savner en indre nerve og muligheten til å komme tettere på Omar. Her er det manus som kommer til kort, for 20 år gamle Elias Ali gjør en anstendig skuespillerdebut. Det samme gjør bodybuilderen Sohail Anwar som Omars kompis Khuram, og Katharina Lindström Gjesdal som Omars kjæreste Silje.
På mange skoler er «Izzat» blitt en del av undervisningen. Det bør også «Haram» bli, tross sine svakheter.