«Gone Girl» handler om iscenesettelse. I et parforhold, og i videre forstand.
Amy og Nick Dunne (Rosamund Pike og Ben Affleck) utgjør et tilsynelatende perfekt par. Han er en kjekk oppkomling fra en liten by i Missouri, hun en kul og classy New Yorker.
Begge jobber i media. Det er viktig. Bok, som film, byr på infam og underholdende mediekritikk.
Så inntreffer finanskrisen. De mister jobbene sine. Samtidig blir Nicks mor syk. De flytter til hjembyen hans.
På deres femte bryllupsdag kommer Nick hjem til tomt hus. Spor tyder på dramatiske hendelser. Amy er forsvunnet, og etterlyses.
Som roman er «Flink pike» en oppvisning i begrepet upålitelig forteller. Fincher følger Flynns formular et stykke på vei.
Flynns fortelling inngår i den store diskusjonen rundt «sterke» kvinner og avmaskuliniserte menn. Forestillingen om det moderne ekteskapet, med den uavhengige kvinnens krav til både ektemannen og seg selv, står sentralt.
Ved å veksle mellom Nick og Amys versjon av ekteskapets utvikling, spiller Flynn snedig og beregnende på kjønnsroller og identifikasjon, reflektert i og forstørret av medienes håndtering av saken. Som leser trekkes man inn i en urovekkende forvirring rundt hva som er sant og hvem som lyver.
I filmen, som Flynn har skrevet manus til, brytes vekslingen i synsvinkler mye raskere. Nick og Amy er lettere å lese, sannheten kommer fortere for en dag. Det svekker filmens spenning og intensitet, og gjør filmen litt mindre smart enn romanen.
Men en Fincher-film er alltid elegant. Fincher har beholdt det gråkalde preget som kledde «The Girl With the Dragoon Tatoo» så godt. Det kler også denne filmens tematikk og geografiske så vel som mentale landskap.
Selv om «Gone Girl» på lerretet er blitt en mer konvensjonell psykothriller, står den seg som en både fiffig og uhyggelig skildring av et ekteskapelig sammenbrudd. Særlig for dem som ikke har lest boken.