Szabi (Andras Suto) har en lovende fotballkarriere i Tyskland, men er ikke en spesielt god taper. Når han blir utvist og svikter laget i en viktig kamp, tar han det ut på romkameraten Bernard. Til helvete med fotballen. Til helvete med Tyskland. Og til helvete med storbyen. Vår mann trivs bäst i öppna landskap.
Togreisen går til den paddeplate ungarske landsbygden, der Szabi har arvet et falleferdig hus etter bestefaren. Szabi finner seg snart til rette og tar opp birøkting og det ene med det andre. En natt våkner han til lyden av at Aron (Adam Varga) forsøker å stjele mopeden hans. Det blir starten på et vennskap som etter hvert glir over i petting og et fullskala kjærlighetsliv.
Men den ungarske landsbygden er åpen og som tittelen på filmen mer enn antyder: Tunge skyer kommer rullende inn over horisonten. Snart blir naboene klar over hvilke «vederstyggeligheter» og «brudd med menneskenaturen» som finner sted hos den hjemvendte tysklandsproffen. Lokalsamfunnets sanksjoner — blant annet i form av sigarettbrenning og rundjuling - iverksettes med nådeløs justis. Verst er det for kirkegjengeren Aron som presses fra alle kanter: jentekjæresten, jentekjærestens brødre, moren, religionen, tilsynet for høy moral og i det hele tatt. Bedre blir det ikke når Bernard, den tyske romkameraten, plutselig banker på døren.
I dette spennet mellom skam og begjær; mellom forventninger og ønsket om å styre sin egen skjebne, utspiller «Land of Storms» seg. Mot det bleke, endeløse østeuropeiske slettelandskapet skapes et sensuelt og fortettet drama, som ikke sprekker før i den aller siste scenen. Når trykket fra det uutsigelige ikke lenger lar seg stagge. Pluss i margen også for bildekomposisjonene. Homoerotisk nattbading i skinnet fra en lyskaster har aldri sett bedre ut.
Rent fortellerteknisk har filmen mindre å by på. Landsbygden som nullpunkt for å starte på ny, kjærligheten som begynner med slåssing, foreldrenes bebreidelser, den normative kontrollen i små lokalsamfunn, den uunngåelige sjalusien i et trekantforhold, de stormfulle skyene som truer i horisonten … filmen evner sjelden å overraske, men synes mer enn tilpass med å bekrefte et sett sjangerkonvensjoner.