Hva var det som felte Hilmar Reksten, «oppkomlingen fra Tyskesmauet» som ble «Norges svar på Aristoteles Onassis»? Skjønt, ble han felt i det hele tatt? Slapp han ikke på sett og vis unna? Er sagaen om Reksten aller mest en historie om rettferdigheten som ikke skjedde fyllest?
Dette er noen av spørsmålene som drøftes i Lars Skorpens Reksten-dokumentar, enkelt og greit titulert «Keiseren».
Filmen spenner opp et stort lerret. Her er krigshistorie, skipsfartshistorie, Nortraship, Norsk Sjømannsforbund, Suezkanalen, OPEC, Yom Kippur, seksdagerskrigen, kjegleklubb, kickbacks, konjunkturømfintlige disposisjoner, «kreativ bokføring» og hemmelige kontoer i utlandet.
Alt sammen uvurderlige puslespillbrikker i gåten Reksten. For dristige befraktningsstrategier, store kontraheringsforpliktelser og tvilsomme forretningsmetoder er utvilsomt en del av ingrediensene som felte ham. Konsernsjefen selv skyldte på «de arabiske u-landene», men han klarte utmerket godt å sparke bein på seg selv.
Men hva med mennesket Reksten? Den hovmodige og egenrådige mannen som kunne krysse av for seks av syv dødssynder (alle unntatt latskap)? Eller faren Reksten, den autoritære forelderen som endte opp med å skyve fra seg fire av fem barn?
Her kunne «Keiseren» med fordel tatt seg enda bedre tid. Den fastslår ganske enkelt en rekke av Rekstens karakteristika og særtrekk, men tar seg aldri riktig tid til å studere hva de springer ut fra. Hvem var denne gutten fra Tyskesmauet? Filmen gjør bare noen raske og nonchalante sveip: Visst handler det om oppkomlingens temperament og den klassereisendes blanding av vemmelse og misunnelse overfor dem som kom lett til det, men det kan ikke være alt, hva?
Her hadde jeg foretrukket en litt annen avveining mellom tidsportrett og psykologisk portrett. Det blir litt for mye av førstnevnte. Gåten Reksten — kanskje en forutsetning for bergensernes dypt forankrede ambivalens til denne mannen - forblir uløst. Vi har ham ikke ennå.
Regissør Skorpen har fått god hjelp av produsent Lene Løtvedt, som satt på unike og ukjent filmopptak som hennes far, fotografen og filmprodusenten Jan Alfred Løtvedt, hadde liggende på loftet. Likevel har det vært nødvendig å spe på med enkelte reenactments , det vil si korte sekvenser der episoder i Rekstens liv gjenskapes. Det er et grep som bare fungerer sånn halvveis. Scenene virker noe vilkårlig utvalgt og enkelte detaljer - nye briller fra Specsavers og glass fra IKEA - skjemmer en ellers gjennomført koloritt som har klart å klemme mye ut av et begrenset budsjett.
Intervjuet med den ene datteren er også av semmer kvalitet. Intervjueren har åpenbart satt seg på feil side av kameraet, med den konsekvens at datteren hele tiden titter ut av bildet. Lyd- og lyskvaliteten er tilsvarende. Dette kan filmskaperne vanskelig klandres for, all den tid intervjuet ikke er deres verk, men det spørs om ikke filmen ville tjent på å lene seg mindre på akkurat dette materialet.
Oppsummert: Skorpen og Løtvedt har gjort et fortjenestefullt arbeid med å sette Reksten inn i en økonomisk og idéhistorisk kontekst. Som TV-dokumentar - dens mest sannsynlige skjebne - leverer «Keiseren» som foreskrevet. Men dokumentaren klarer aldri å få has på uutgrunneligheten selv, Hilmar Reksten. Hvem var han - egentlig? Hvorfor kunne han ikke engang forsones med sine egne barn?
På den annen side, den dagen vi knekker Reksten-koden er han ikke like fascinerende lenger.