Den australske feministen Germaine Greer skrev en gang at ingen kvinne er virkelig frigjort før hun er helt komfortabel med å smake på sitt eget mensblod. Gitt denne standarden, er Helen Memel, den 18 år gamle helten i «Wetlands» helt i rute. Smegma, sperma, slim, sekreter og brukte tamponger — ingenting skal være uprøvd for tungen.
Kanskje har det noe med den pertentlige moren å gjøre. Da Helen var et lite barn, inviterte moren henne til å kaste seg i armene hennes, for bare å trekke til seg armene i siste liten, slik at Helen deiset i bakken. Ikke stol på noen, sa moren. Selv ikke din egen mor.
I stedet har Helen valgt å stole på alt og alle. Det finnes ikke det offentlige toalettsete hun ikke skal gni sitt underliv mot. På denne måten har hun kultivert en bemerkelsesverdig rik bakteriekultur der nede, som hun i neste omgang parfymerer halsen med for å tiltrekke seg paringskåte herremenn. Var det noen som sa eau de toilette ?
Nevnte jeg at Helen drømmer om en pizza der kokkene, bakerne og servitørene først har latt sine kjønnssafter skvette over osten og oreganoen (til tonene av Strauss’ «An der schönen blauen Donau«)? På den måten blir det akkurat som fire menn kommer i munnen min samtidig, forklarer hun til den mannlige sykepleieren, som snart faller for hennes ekshibisjonistiske lettsinn.
Helen har nemlig havnet på sykehuset etter et ublidt møte mellom barberhøvelen og hemoroidene hennes. Dramaturgisk er filmen i hovedsak bygget opp langs en rekke tilbakeblikk fra dette sengeleiet, som Helen finner flere grunner til å forlenge.
Selv om regissør David F. Wnendt har funnet frem til en leken og «musikkvideoaktig» grunntone, er det opplagt at det er mer som står på spill. Hygiene er overvurdert, insisterer Helen. Men «hygiene» er kanskje bare kode for noe annet? Kjærlighet? At de skilte foreldrene finner sammen igjen? At bestevenninnen ikke får barn, men alltid vil forbli bestevenninnen?
Wnendt har ivaretatt bokens humoristiske teft, men «Wetlands» er like mye i familie med Danny Boyles «Trainspotting» eller von Triers «Nymphomaniac». Resultatet er velsmakende. Like mye sødme som syre.