«Into the Storm» låner mye fra Jan de Bonts «Twister» (1996), og mikser dem med elementer fra «found footage»-sjangeren. Og bakom synger klimaendringene, men det har ingen ting å si, for dette er en film som bare slenger ut elementer i øst og vest, uten å samle dem opp i annet enn klisjeer.
Mens en gigantisk tornado bygger seg opp i Oklahoma, følger vi et team tornadojegere med ikke spesielt god kjemi seg imellom. De jobber med en dokumentarfilm. Parallelt blir vi kjent med en collegelærer og de to tenåringssønnene hans. Heller ikke her er kjemien noe å skryte av. Sønnene videodokumenterer livet sitt som ledd i et «tidskapselsprosjekt». For moro skyld er det også lagt inn noen riktig harry hurragutter som legger ut jackass-stunt på youTube.
Man behøver ingen master i dramaturgi for å skjønne at veiene deres kommer til å krysses på dramatisk vis.
Det gjør den til en effektivt fortalt, men forutsigbar film, full av dialoger som bare er der for å gi publikum informasjon, befolket av mennesker som veiver rundt med kamera i situasjoner der de knapt ville kunnet puste eller stå på beina.
Filmen er så full av den slags nonsens og uinteressante folk som gjør idiotiske ting, at den sugende katastrofefølelsen de spektakulære scenene bygger opp til uteblir.
Plottet er fullt av hull, bruken og gjennomføringen av found footage-grepet slapt og slumsete. Hva er «film» og hva er film?
Det dukker opp noen sterke bilder av tornadoens ødeleggelser og etterlatenskaper, som en trehjulsykkel stikkende ut fra en bil. Men i en film helt uten mål og mening, reduseres også de til et forbigående «oi!».