Norge er godt forspent med komikere, og her er en rekke av dem samlet på ett brett; litt som i Torsdag kveld fra Nydalen.
Du har Odd Magnus Williamson med kombipraksis som veterinær og lege, og Henriette Steenstrup og Morten Ramm som etterforskere fra Økokrim.
Du har Jon Øigarden som amper småkjeltring, og Atle Antonsen som nordnorsk torpedo uten smerteterskel, med nese for kvinnelige kjønnsorganer og talemåter som en Hamsun-figur.
Og så har du Bjørn Floberg som Malte, rik hesteeier og Bjerke-boss, med håndsydde boots, silketørkle og den karakteristiske knirkelatteren som synes å være en genetisk defekt i den vulgære delen av overklassen.
Noter også Hege Schøyen i en bitte liten rolle som Maltes kone, bedøvd av Botox.
Outsideren i dette stjernegalleriet er Edward Schultheiss fra «Himmelblå». Han spiller Bjarte Lem, smått avdanket travkusk med kulemage og en kone som er like sid på shoppingen som på sexen når hun ikke går på medisiner. Kombinert med Lems dalende yrkeskarriere har det gitt ham en gjeld som tar et realt byks da den blir kjøpt opp av finske lånehaier.
Vår venn Lem klekker ut en plan, men det er han ikke alene om.
At travmiljøet ikke har avfødt noen norsk komedie før nå, er nærmest et under.
Når så først skulle skje, var Ole Endresen utvilsomt rette mannen. Med spillefilmen «Kong Curling» og en rekke av de siste årenes komiserier på TV har han vist nese og øye for typer og figurer — harrytasser av begge kjønn især. Og han evner å dra dem akkurat passe langt inn i karikaturen. Derfor overrasker det ikke at filmen leverer best på typetegning. Det er bare å velge sin favoritt.
Scenene der de ulike figurene får spille seg ut, gir enkelte fornøyelige humrescener. Men her er ingen virkelig hylende morsomme passasjer. «Jakten på Berlusconi» mangler «Kong Curlings» visuelle overskudd og glade galskap, og blir i lengden og som helhet for snau og for dum.