Ingen forfatter har beskrevet den nådeløse maktkampen og obskøne selvoppholdelsesdriften som ligger til grunn for mellommenneskelige relasjoner med større presisjon og kraft enn broderfolkets store dikter August Strindberg.
På sitt beste maner August Strindbergs skriverier frem en unik blanding av forakt og gjenkjennelse — for ikke å si ren og skjær fryd over de gnistrende setningene denne nedrighetens mester kunne lire av seg. For virkelig å lykkes med å tolke Strindberg er man derfor nødt til å gå inn i materien uten forfengelighet, og selv om Liv Ullmanns «Frøken Julie» er en vakkert fotografert film, avstår den langt på vei fra å skjønnmale rollefigurene.
Filmen utspiller seg på et irsk gods en gang mot slutten av 1800-tallet, og er et trekantdrama mellom godseierens datter Julie, hans tjener John og kokken Kathleen. Dramaets kjerne er den uimotståelige tiltrekningen og de tilsynelatende ugjennomtrengelige barrierene mellom Julie og John, samt det faktum at sistnevnte er forlovet med Kathleen. Julie er en vakker og velstående aristokrat, John er en kultivert og ambisiøs tjener, og mellom dem er det en avgrunn av klassemessige privilegier og tabuer. Innledningsvis bruker frøken Julie sin posisjon til å leke en sadistisk lek med tjenerskapet, men etter hvert forrykkes terrorbalansen, og slik bølger kampen frem og tilbake helt til historien når sin dramatiske konklusjon.
I vår tid fremstilles Strindberg ofte som en krakilsk, misogyn karikatur av en 1800-tallsmann, men selv om hans kvinnesyn i beste fall var problematisk, er det for lettvint å redusere ham til en enkel kvinnehater. I «Frøken Julie» fremstår tittelfiguren som en kompleks og ressurssterk kvinne som aldri reduseres til et offer, og med tanke på mengden blod, alkohol og trusler som er involvert er ikke dét noen liten bragd.
Ullmann synes å ha forløst noe i Jessica Chastain, som spiller seg gjennom et imponerende register av følelser og sinnsstemninger uten noensinne å forbli lenge nok i én av dem til at publikum får noe fasitsvar på hvordan Julie egentlig er. Enda mer imponerende er det at regissøren har maktet å tørke av Colin Farrell den kokette selvtilfredse minen som har gjort ham så vanskelig å ta på alvor i så mange filmer. Her hevder han seg svært godt mot både Chastain og den alltid pålitelige Samantha Morton.
«Frøken Julie» innledes med en prolog som sender tankene hen til Ingmar Bergmans «Hviskninger og rop» (1972), hvor Ullmann selv spiller en av hovedrollene, og mot slutten av filmen forsterkes koblingen med ytterligere et eksplisitt visuelt sitat. I den sammenheng bør det bemerkes at selv om Ullmann demonstrerer beundringsverdig personregi, motvirker hennes bruk av location den teatrale klaustrofobien som ligger i manuset. Godset er vakkert fotografert og tidskoloritten er upåklagelig, men omgivelsene besitter ingen egen nerve, og dermed fremstår flere av de dvelende tagningene - for ikke å si filmen som sådan - som ugunstig lange.
«Frøken Julie» byr på opprivende drama og strålende skuespillerprestasjoner, men den mangler like fullt den ekstra dimensjonen som kunne gjort den til en virkelig stor film.