Etter fire år og tre filmer er det ikke lenger like lett å avfeie Sylvester Stallones «Expendables»-franchise som et nostalgisk sysselsettingsprosjekt for tilårskomne muskelbunter. For den store ironien er naturligvis at det i dag fortsatt hovedsakelig er stjerner av Stallones, Schwarzeneggers og Bruce Willis’ generasjon som egenhendig kan bære actionfilmer i Hollywood. Det spiller egentlig ikke noen større rolle om disse herrene alle befinner seg et sted mellom 45 og 72 år, for i realiteten har de ingen reell konkurranse fra sine yngre kolleger.
«Expendables»-serien er først og fremst en vemodig konstatering av at den typen actionhelt Stallone & Co. representerer er en arketyp som ikke lenger er gangbar i et Hollywood som i økende grad henvender seg til et globalt publikum. Ikke bare synes deres kyniske, følelseskalde voldsutøvelse i dag både utilstrekkelig og malplassert, også deres svart-hvite verdensbilde er gått ut på dato. De er sjarmerende vrakgods fra en enklere og mer utilslørt brutal tid.
«The Expendables 3» er kanskje den dårligste filmen i serien så langt. Actionscenene er både for lange, for mange og for masete, og ensemblets høyst variable skuespillerevner gjør at dyktige folk som Wesley Snipes og Antonio Banderas må spille nedover for å matche gjennomsnittsnivået. Når disse filmene likevel bare blir mer og mer interessante, er det fordi Stallones tese og budskap blir til mens filmene lages. Dermed byr «Expendables»-franchisen på en enestående anledning til å se hollywoodmaskineriet gjøre seg opp en mening om actionheltens plass i dagens samfunn i realtid.