«What if» har tre gode kort på hånden.
Det ene er Zoe Kazan i rollen som illustratøren Chantry. Ikke bare utstråler hun genuin tilstedeværelse og sjarm, hun får også spille en smart, ujålete jente med mer enn ekteskap i blikket.
Det leder over til kvinnerollene, filmens andre gode kort. Ikke at de er spesielt godt skrevet og utviklet, for det er de ikke. Men bare det at filmen er kjemisk renset for de skrålete fjolsene som befolker bortimot 90 prosent av Hollywoods romantiske komedier, kjennes som en gedigen lettelse.
Ellers er filmen kokt sammen etter et gammelt og velkjent formular, uten å gjøre mer enn halvhjertede forsøk på å fornye sjangeren.
Wallace (Daniel Radcliffe) og Chantry møtes på fest. Han er dumpet av kjæresten og temmelig desillusjonert. Hun har samboer på femte året. Kjemien mellom dem er uomtvistelig. Så kanskje de kan være venner? Det kan de, nikker romantikeren Wallace, aldeles bergtatt.
Derfra og videre er det bare å lene seg tilbake og vente på når, og hvordan, de to finner ut av det med hverandre.
Radcliffe spiller på en litt klønete sjarm som bare delvis slår gjennom, men som kommer til sin rett i samspillet med Kazan. Det er filmens tredje, gode kort. Mer enn svimlende begjær og sexy fremtoning, vektlegges det umiddelbare samspillet mellom to som deler humor så vel som sårbarhet, og — ikke minst - den dype, intuitive kontakten som danner grunnlag både for vennskap og kjærlighet.
Ut over det skjemmes filmen av kvikkheter som ikke alltid er like morsomme, dialoger skåret over den romantiske komediens velkjente mal, for mange konstruerte replikker og et par utenpåklistrede slapstickinnfall som bryter med filmens tone og stil.