For fem år siden bestemte komikeren, riksprovokatøren og musikeren Kristopher Schau seg for å gå i en rekke offentlige begravelser i Oslo. Som eneste tilstedeværende reflekterte han over situasjonen, og over livet som nå var slutt. Det resulterte i essaysamlingen «På vegne av venner».
På norsk har «Still Life» fått samme undertittel, og det er neppe tilfeldig.
Uberto Pasolinis film tar også utgangspunkt i begravelser som finner sted uten slekt eller venner til stede. Den eneste som følger avdøde til siste hvilested, er John May (Eddie Marsan).
Som kommunalt ansatt i arbeiderbydelen Kennington i London, er jobben hans å lete opp mulige pårørende etter de ensomme døde. Livsoppgaven hans er å ivareta deres verdighet.
Ut over det, har ikke May noe liv, og vet — som vi - at også han står i fare for å dø i ensomhet når den tid kommer.
Så kommer nedskjæringene. Etter 22 år i tjeneste blir Mr. May overflødig. Men har får lov til å avslutte sin siste sak. Den bringer ham ikke bare ut av bydelen, ut av London, den fører til visse forskyvninger i 44-åringens liv.
Vi har sett Eddie Marsan som skurk, politietterforsker og kvinnemishandler. Han har spilt knusktørr regnskapsfører og kjørelæreren fra helvete.
Nå, endelig, etter et utall større og mindre og alltid velspilte biroller i et vell av TV-produksjoner og spillefilmer, har han ikke bare fått en bærende hovedrolle, men en rolle som synes skrevet for ham.
Ikke uventet kvitterer han med et nydelig portrett av den grå, tilbaketrukne og pertentlige byråkraten, kledd i frakk og med den brune dokumentmappen innen konstant rekkevidde.
Slik de ensomme livenes utgang er et con amore-prosjekt for John May, synes «Still Life» å være et con amore-prosjekt for regissør Uberto Pasolini. Han har også skrevet manus, konen Rachel Portman står for musikken. Varsomme, spinkle pianotoner - like tilbaketrukne som John May - forsterker filmens følsomme melankoli - en melankoli som aldri blir tyngende, kun ettertenksom, og som også reflekteres i filmens flertydige tittel.
Det er et stille liv vi ser utfolde seg i John Mays smålåtne hverdagssysler, i de tomme gatene, de fortrukne gardinene, de tause skikkelsene; sittende i trapper eller lent ut av vinduer i slitte leiegårder.
Det er stille liv vi ser etterlatenskapene av når May nennsomt leter gjennom leiligheter for å finne noe som kan brukes for å oppspore avdødes slekt eller venner. I det siste reflekteres også billedkunstens stilleben, med sine kunstferdig oppstilte hverdagsgjenstander. Her er det de avsluttede livets stilleben vi ser. Sporene av levd liv. Fotografier dandert på en hylle. Merker etter fingre i en hudkremboks. Avtrykk av et hode på en pute.
Slik sett er dette en film om ensomhet og isolasjon, om døden og hva vi etterlater oss - av ting, av minner og spor. Men det, i sin tur, gjør dette til en film om livet. Hvor skjørt og uforutsigbart det er, hvor lite vi kan ta for gitt - og hvilke overraskelser det kan by på.
«Still Life» begynner like spartansk som hovedpersonen lever, men folder seg ut ettersom vi kommer stadig tettere på Mr. May. Filmen blir aldri dramatisk, den beholder sin langsomme stillferdighet og verdige melankoli, samtidig som den bringer inn små, nesten skjøre elementer av humor.
Det gjør «Still Life» til en stor liten film, gripende, men også oppløftende i sin hyllest av den grå byråkraten og hans gjerninger.