Det skal «Step Up»-filmene ha: De ga oss Channing Tatum.
Om Ryan Guzman får en tilsvarende utvikling og karriere, gjenstår å se. Skjønt jeg tviler. Riktig nok er både utseende, muskler og vaskebrett i orden. Men skal karrieren brette seg ut, må også skuespillerferdighetene utvikles en smule.
Guzman debuterte som Sean i den fjerde «Step Up»-filmen «Step Up Revolution» (2012), og fortsetter i isolert sett fint driv i femmeren, som har fått den megetsigende tittelen «All in». For dansemessig gir både han og de andre ungdommene alt. Det står ikke på det. Hadde manusforfatter, fotograf og regissør gått like helhjertet inn som danserne og koreografene, kunne dette blitt riktig gode greier.
Men det gjør de altså ikke. Ikke denne gangen heller.
Filmen gjenforener flere av stjernedanserne fra de foregående filmene, og som vanlig er plottet bare et syltynt påskudd for å vise enda flere «crew-battles» og spektakulære sceneshow, lagt til en dansekonkurranse i Las Vegas og ispedd forventede doser romantikk.
Produksjonen virker billig. Replikkene er billige, skuespillet elendig og humoren platt. Handlingen er ikke bare forutsigbar, med nesten to timers spilletid er den også tværet ut i det kjedsommelige — selv for en som i utgangspunktet nærer dyp fascinasjon for danseferdighetene som utspiller seg både på barer, gater og på scenen.
Både danserne og dansefilmen som sjanger hadde fortjent noe langt bedre og mer gjennomarbeidet. Trøsten får være at filmserien holder liv i en haug dyktige, amerikanske frilansdansere.