Som i «The Raid — Redemption« spilles politimannen Rama av martial arts-stjernen Iko Uwais. Handlingen sparkes i gang i en nesten sømløs videreføring av slutten i den forrige. Rama får i oppdrag å infiltrere mafiaen i Jakarta. Målet er å avdekke maktkamp og korrupsjon.
Oppdraget blir ingen lystelig affære.
«The Raid 2» er trolig årets mest intenst brutale film. Samtidig er det en av de mest imponerende filmene jeg har sett på lenge. Det er en film der briljant fotoarbeid, vanvittig god klipp, forbilledlig musikkbruk, lyd, koreografi og typegalleri går opp i en høyere enhet med en eleganse som kan ta pusten fra en.
Alt, men kanskje især klipp og lyd, kan stå som lærestykker innen sine fag. Klipp (og kryssklipping); på hvordan skape rytme, driv og - ofte overraskende - overganger. Lyd; på hvordan forsterke et ubehag som allerede er intenst. En ting er å se bein knekke i ufyselige vinkler og skaller knuse mot metall. En annen ting er å høre det.
Resultatet er et epos om hensynsløs maktkamp og moralsk undergang, en film som er like fjetrende som den er kvalmende, og som - med sine to timer og tretti minutter også er ganske utmattende. I alle fall for de av oss som ikke nærer en overveldende fascinasjon for akrobatisk kampsport i sin blodigste form.
Samtidig er det dypt fengslende å se hvordan Evans flytter kampscenene over på arenaer som tilfører dem nye filmatiske, ofte metaforiske kvaliteter. Som når han lar en utspille seg i et gjørmehav, til lerretet omtrent går i brunt og synet av slåsskjempene gir assosiasjoner til så vel kavende insekter som utslitte soldater i en krigsfilm.