I 1781 ble 244 syke slaver kastet på havet fra det britiske slaveskipet Zong. Rederne ville ha «den tapte lasten» dekket på forsikringen, noe forsikringsselskapet avviste. Saken ble begynnelsen på slutten for Storbritannias slavehandel.
Historien ligger som dramaturgisk drivkraft i en film der slavene ellers er usynlige. Etter oppskrift fra Jane Austen, handler den mer om klasse og kjønn på en tid der overklassens kvinner måtte sikre seg levebrød gjennom ekteskap, gjerne arrangert for å sikre allianser, eiendommer og makt.
Men — bygget som den er på den reelle historien til Storbritannias første fargede aristokrat - handler den også om rase.
Dido Elizabeth Belle (spilt av Gugu Mbatha-Raw) er datter av en marineadminral og en tidligere slave. Da moren dør, plasserer faren henne på godset til sin grandonkel og tante, Lord og Lady Mansfield (Tom Wilkinson og Emily Watson), der hun vokser opp sammen med den jevnaldrende kusinen Elizabeth (Sarah Gadon).
Om aldri så elsket av familien, tilsier samtidens kutymer at hun ikke får ta fullt ut del i deres liv.
Ett privilegium har hun dog: Som arving etter sin far, besitter hun penger som til en viss grad trumfer hudfargen. Dermed er hun mer attraktiv på ekteskapsmarkedet enn den ubemidlede Elizabeth.
Men det er et enda mer frigjørende element her: Dido er økonomisk uavhengig.
Lord Mansfield rangeres blant landets mektigste menn . Og det er her Zong kommer inn i bildet. Som høyesterettsjustitiarius skal lorden felle endelige dom i saken.
Via den unge, idealistiske juristen John Davinier (Sam Reid) får Dido stadig mer kunnskap om Zong-saken. Det blir en personlig og politisk vekker.
Langt på vei tegner «Belle» et fascinerende og opprørende bilde av en tid, en klasse og de menneskene som måtte forholde seg til tidens så vel som klassens skikk og bruk, sosiale sedvaner og hierarkier. I så måte leverer de sentrale skuespillerne gode portretter, supplert av Penelope Wilton som tante Mary, familiens peppermø og guvernante.
Miranda Richardson kommer inn med en infam gestalting av Lady Ashford, som med sin posisjon, pengejakt og to gifteferdige sønner blir et både frastøtende og komisk element i en fortelling som ellers mangler elegansen og replikkunsten som gjør Austens romaner (og filmatiseringene av dem) så rike.
Det kompenseres med et solid, om enn tradisjonelt visuelt uttrykk. Som kostymedrama byr filmen på rike mengder silke og perlekjeder.
Men som helhet er filmen ujevnt. Den skjemmes av enkelte grunne og unyanserte persontegninger, der overspill tar bort brodden i det som skal formidles.
For mange dialoger er snekret sammen for å formidle historisk bakgrunn og informasjon. De oppleves lite organiske, og skaper også en underlig avstand til den bakenforliggende politiske konflikten. Det reflekterer for så vidt kvinnenes samfunnsmessige isolasjon, men svekker filmen som historisk drama.
Regissør Amma Asante velger i stedet en romantisk, melodramatisk og i høyeste grad forutsigbar tilnærming, der Rachel Portmans søtladne musikk bidrar til å legge et sukkerlokk over en historie som hadde fortjent en både skarpere og mer subtil profil.