Dwayne Johnson er kanskje ingen stor skuespiller. Men han har en inntakende sjarm og en underliggende varme som gjør det lett å forstå hvorfor han fikk rollen som Herkules i en film der heltegudens menneskelighet står nesten like sentralt som fysiske styrke.
Ikke dermed sagt at psykologi og sjelsliv er særlig utbygd, ut over de enkle klisjeene som må til for å gjøre figuren menneskelig. Det gjør da heller ikke noe. Dette er ikke en film man går til for de eksistensielle dramaenes skyld. Det er en film man går til for å se storslåtte actionscener i kombinasjon med en mer eller mindre engasjerende historie. Slik sett innfrir filmen et stykke på vei. Enkelte slagscener, og en sekvens der Herkules og Lord Cotys (John Hurt) vandrer med sin hær gjennom et storslagent, gresk landskap for å konfrontere hovedfienden Rhesus (Tobias Santelmann) og hans hær, scorer høyt på wow-skalaen.
Andre ganger minner Herkules' hardtslående omgang med fiendtlige soldater mer om Obelix' ditto omgang med romerne. Da blir det hele litt mer kleint.
Filmen strever i det hele tatt med å finne balansen mellom den episke historien den delvis greier å slå opp, og den tøvete underholdningen den legger an til gjennom anakronistiske replikker, skjelmske vitser og bruken av Iolaus (Reece Ritchie) som frenetisk mytemaker og PR-mann for onkel Herkules — i beste (les verste) «storytelling»-tradisjon. Innimellom føles opplegget mer som et halvfabrikat levert av Monty Python eller Mel Brooks, som Brett Ratner ikke har greid å gjøre helt ferdig.
Som historie handler filmen om evige størrelser som imperiebygging og krig, maktkamp og svik, med Herkules sentralt plassert som frigjøringshelt.
Rundt seg har han en smått fascinerende gjeng krigere som følger ham i tykt og tynt. Hans eldste venn Autolycus (Rufus Sewell). Den visjonære Amphiaraus (Ian McShane), som har forutsett sin egen død. Og selvsagt: Ingrid Bolsø Berdal som Atalanta, rakrygget amasone med mange års erfaring med pil og bue, og Aksel Hennie som den umælende, krigstraumatisert og villøyde Tydeus. Verken de eller Santelmann gjør skam på gamlelandet. De gjør jobben sin, verken mer eller mindre.