Som barnefjernsynets svar på «Med hjartet på rette staden» har Postman Pat rullet over skjermen i en årrekke. Men så slo idyllen sprekker. I fjor ble Pats arbeidsgiver, Royal Mail, privatisert og børsnotert. Hendelsen nedfeller seg i postmannens kinofilmdebut på morsomt, men alt annet subtilt vis, i form av en slesk rasjonaliseringsekspert som vil overlate postombæringen til roboter. Han stanser også bonusutbetalingen, noe som får store konsekvenser for Pat, som har lovet konen Sara tur til Italia; en ferie som nå går i vasken. Løsningen blir å melde seg på TV-programmet «Hvem har talent», der førstepremien er nettopp en Italia-tur, i tillegg til platekontrakt.
Det gir filmskaperne anledning til å raljere med så vel Idol-dommer Simon Cowell — her kalt Simon Cowbell - som med striglingen av de folkelige talentene i programmer som «Idol» og «Britain's Got Talent», kjendistilværelsens mindre sjarmerende sider - og, på et slags metanivå - Postman Pats eget hav av kommersielle sideprodukter.
Det gjør «Postman Pat blir kjendis» til en i bunn og grunn dypt moralsk fortelling om kjerneverdier. Berømmelse settes opp mot familiesamhold og verdien av «de nære ting». Effektivitet settes opp mot det som har vært Postman Pats årelange kjennemerke: omsorg for andre.
Filmen har humor og sjarm, flotte musikkinnslag og slapstickhumor nok til å more de minste. Men den mangler magien og de finslipte nyansene som kjennetegner de beste animasjonsfilmene.