Sør-Frankrikes duse sollys ligger som et gyllent slør over Emma Stone. Filmen er like sjarmerende som hun er, og synes vevd av det samme gjennomskinnelige, florlette stoffet som kjolene kostymedesigner Sonia Grande har utstyrt henne med.
Stone spiller Sophie Baker, en amerikansk spiritist som sammen med sin mor tilbringer sommeren 1928 hos en formuende amerikansk familie med landsted på Rivieraen.
Sophies oppgave er å få kontakt med ånden til familiens nylig avdøde ektemann og far. Samt å skaffe midler til hennes planlagte fond for utforskning på det okkulte.
Husets sønn har allerede falt for henne, og kurtiserer henne med ukulele og romantisk sang.
Sophies klarsynte evner synes ubestridelige. Kan det likevel skjule seg en sjarlatan bak hennes inntakende vesen?
Illusjonisten Wei Ling Soo får i oppdrag å avsløre henne. Bak det eksotiske navnet skjuler seg en brite ved navn Stanley Crawford — en ihuga skeptiker Colin Firth spiller ut som en gallesur 1920-tallsversjon av Richard Dawkins.
Utfallet av oppdraget blir ganske annerledes enn Stanley forestilte seg, og utløser en eksistensiell krise i den ellers kompromissløse rasjonalisten.
Og bakom synger Nietzsche, akkompagnert av Cole Porter.
Som figurer er verken Stanley eller Sophie tilfredsstillende bygget ut. Men Firth og Stone kler hverandre på en litt kluntete måte som bidrar til filmens sjarm. Stanley er i bunn og grunn ufyselig, mer på grunn av hans grenseløse selvopptatthet enn av den kyniske realismen han ledes av. Men Firth ville ikke vært Firth om han ikke hadde latt det piple frem en keitet sårbarhet i fyren.
Den samme fine miksen av selvsikkerhet og keitethet ser vi hos Sophie. Det er noe uavklart ved henne som opprettholder en nødvendig usikkerhet om hvem eller hva hun er.
Stones komiske talent er av det neddempede slaget, uten at det går ut over presisjonen. Kjemien mellom henne og Firth, og noen av samtalene deres, er et av filmens pluss.
Til en viss grad er «Magic in the Moonlight» skåret over samme nostalgiske lest som «Midnight in Paris». Men bortsett fra kostymer og foto, er den ikke like elegant. Manus synes å være skrevet med det ene øyet i kioskromanen og det andre i Nietzsches skrifter.
Motsetningene «vitenskapelig skråsikkerhet» kontra «tro og spiritualitet» kan ses i lys av den tilbakevendende skandalen som har omgitt Allens privatliv de siste årene, slik en av Stanleys monologer mot slutten av filmen kan tolkes som en ørliten forsvarstale for Allen selv.
Men konklusjonen Allen trekker er åpen og forsonlig: Vi vet ikke svaret på alle livets spørsmål. Kjærligheten strider mot fornuft og rasjonalitet. Men av og til må vi kaste litt blår i våre egne øyne for å klare å leve.
Det kan også være en liten forsvarstale for Allen selv.
Eller det kan være nye toner fra en gammel kyniker og pessimist.
Sammenliknet med Woody Allens beste filmer , er hans 44. en bagatell. Men det er en film du fint kan lene deg tilbake i kinosetet og la deg underholde av, om du ikke har for høye forventninger.