På papiret kan det virke underlig at Marvel Studios’ tiende blockbuster er viet den obskure superheltgruppen «Guardians of the Galaxy,» men i praksis er det svært logisk. Man må huske at figuren Iron Man i 2008 var en relativt ukjent størrelse, og at det var «Iron Man» som la grunnlaget for Marvels voldsomme filmsuksess — ikke «The Incredible Hulk» som kom samme år.
«Guardians of the Galaxy» deler mange av «Iron Man«s kvaliteter: Det er en film som kontinuerlig veksler mellom humor, alvor og emosjonell patos; en film som defineres av dens karismatiske hovedrolleinnehavere, og en film som trass i at den springer ut av et rikt superheltunivers først og fremst er å regne som science fiction.
«Guardians …» er også en utpreget postmoderne film som ikke gjør noe forsøk på å skjule hvor mye den stjeler fra «Indiana Jones» og «Star Wars», og som hele veien underminerer sitt teatralske utgangspunkt med eplekjekk kvikkashumor. Som i «22 Jump Street» blir selvbevisstheten både påtrengende og ødeleggende for helheten, og resultatet er at filmen spalter seg opp i en kjede av gode trailerøyeblikk og GIF-vennlige replikkavleveringer.
Superheltsjangeren er et vaklevorent korthus av urimeligheter, og de beste superheltfortellingene er de som omfavner sin egen absurde latterlighet samtidig som de beholder en kjerne av indre nødvendighet. I «Guardians of the Galaxy» glimrer denne indre nødvendigheten rett som det er med sitt fravær, men skuespillerne og spesialeffektene gjør et dugelig forsøk på å dekke over.
Altså har man å gjøre med en Marvel-film etter hevdvunnen oppskrift: Stort, dyrt, tidvis ganske morsomt - og sjeldent fornærmende dumt.