Som de fleste småbarnsforeldre vet: Det er ikke lett å pleie et rikt sexliv når søvnunderskuddet henger som en skodde over hodet, og hverdagens strabaser krever sitt.
Først etterpå ser man at det er en overgangsperiode.
Men ekteparet Jay (Jason Segel) og Annie (Cameron Diaz) står midt oppe i det, og panikken er i ferd med å ta dem. Hvordan skal de finne tilbake til den første forelskelsens elleville knulling?
Løsningen blir en hjemmevideo, der de eksperimenterer seg gjennom alle stillingene beskrevet i Alex Comforts illustrerte klassiker «The Joy of Sex».
Takket være Jays avanserte fildelingsprogram, havner videoen på vidvanke. Og nå er det en helt annen panikk som brer seg i heimen. Noe som i sin tur avføder mer eller mindre gjennomtenkte metoder for å få slettet opptaket. Hvilket ville vært en enkel affære om ikke manusforfatterne hadde lagt inn et helt usannsynlig hull i disse menneskenes datakunnskaper. Men da ville det blitt en helt annen film. Og den ville muligens gitt manusforfatterne færre anledninger til å legge inn så mange godord om en viss produsent av nettbrett, smarttelefoner og datamaskiner, at man mistenker selskapet for å være tungt inne i finansieringen av filmen.
Til å handle så mye om sex, er filmen bemerkelsesverdig usexy, og bemerkelsesverdig lite frekk. Den har sine tilløp og sine øyeblikk, blant annet i en infam omgang med den potensielle oppkjøperen av Annies mammablogg, spilt av Rob Lowe. Og i Jack Black, som dukker opp i en vittig, men underutnyttet rolle som nettpornograf med samlivsterapeutiske evner.
Men mest av alt irriterer den. Ikke fordi den ikke morer, men fordi den snakker i hjel omtrent ethvert tilløp til morskap — på samme måte som Annie og Jay snakker i hjel ethvert tilløp til sex.