Blant de mange underholdningskonseptene som de siste tiårene er blitt gjenstand for blockbusterfranchiser, står «Planet of the Apes» i noe av en særstilling.
De fleste slike filmserier har det til felles at de er basert på filmer, tegneserier og bøker kjernemålgruppen husker fra sin barndom og ungdomsår. «Planet of the Apes» (1968) er derimot en film målgruppen opprinnelig nærmet seg med trygg nostalgisk-ironisk distanse.
Det er et fenomen de fleste primært kjenner via en håndfull ikoniske bilder og sitater, og mer enn noe annet er det dette vage bildet av den originalfilmen som danner utgangspunkt for filmserien som startet med «Rise of the Planet of the Apes» i 2011. Det er med andre ord en påfallende utvannet nostalgi som ligger til grunn for dagens «Planet of the Apes»-franchise.
Og ettersom konseptet i realiteten har lite å by på utover tittelens déjà vu-aktige konnotasjoner, er de nye filmene viet til å fortelle historien om hvordan apene endte opp med å herske over kloden slik de gjorde i Franklin Schaffners opprinnelige film og Tim Burtons nyinnspilling fra 2001. Ideen om å skulle fylle inn plottdetaljer i enhver historie som krever noe som minner om et tankesprang, har med årene blitt noe av en besettelse innen amerikansk populærkultur.
Det er en barnaktig geskjeft som fratar klassiske fortellinger mye av deres mystikk, og som ytterst sjelden har andre ambisjoner enn å appellere til fanbasens tøylesløse appetitt på innhold. Spørsmålet er hva det er «Planet of the Apes»-fans egentlig er fans av.
Filmen utspiller seg i et 2016 der sivilisasjonen har kollapset fullstendig etter utbruddet av en laboratorieskapt apeinfluensa. En gruppe overlevende har forskanset seg i San Francisco sentrum, og bare noen mil unna bor det en koloni intelligente aper som ikke har stort til overs for menneskeheten.
Startskuddet for dramaet går i det en gruppe mennesker uforvarende støter på et par aper i skogen, og en av mennene får panikk og skyter den ene av dem. Dette blir opptakten til en krig som blir skjebnesvanger for begge leire.
«Dawn of the Planet of the Apes» er en middelmådig actionfilm og en variant av forestillingen om Den edle ville.
Det fantes en tid da Hollywood ville laget denne filmen med indianere eller andre urfolksgrupper i apenes rolle. Men i en tid der den politiske korrektheten tvinger filmstudioene til å behandle alle folkeslag som mennesker, er de tvunget til å se til dyreriket. Og dette er utvilsomt er en god ting.
De dataanimerte apene gir opphav til en del visuelt interessante scener, og det er også interessant å se en film hvor så mye av dialogen foregår på tegnspråk.
I utgangspunktet byr plottet på rikelig med interessante problemstillinger, men disse skusles bort idet sagaen pliktskyldig trekkes i retning sitt forhåndsbestemte endepunkt.
Og det som starter som en fortelling om hvor grusomme og inhumane mennesker er mot hverandre — og posisjonerer apene som menneskenes mindre utviklede, mer moralske brødre - ender opp med å postulere at fred mellom rasene er umulig.
Hvis filmen hadde kunnet ende på noen annen måte, hadde defaitismen muligens kunne oppleves som forfriskende.