Det er forbløffende at en oppfølger til et prosjekt som spillefilmen og TV-serien «The Trip» (2010) kan fremstå som så mye av et overskuddsprosjekt som det «The Trip to Italy» gjør. Ikke minst ettersom den på papiret følger nøyaktig samme oppskrift som forgjengeren.
Også denne gangen spiller de britiske komikerne Steve Coogan og Rob Brydon karikerte versjoner av seg selv, og igjen legger de ut på en gastronomisk reise under påskudd av å skulle skrive en artikkelserie for avisen The Observer.
Og nok en gang er det duoens vennskapelige fornærmelser og konkurrerende kjendisimitasjoner som står i fokus, der de spiser seg nedover den italienske kysten.
Likevel er det stor forskjell på de to filmene: Der «The Trip» var en enkel — om enn elegant - komedie ispedd en håndfull klønete dramatiske scener, er oppfølgeren en langt mer balansert affære.
Det såre vemodet som sist bare piplet frem da Coogan bekymret seg for sin famlende hollywoodkarriere, preger denne gangen store deler av filmen som sådan.
Ettersom de to komikerne gjentar flere av imitasjonene fra forrige film, får både disse og vitsene karakter av noe anstrengt og nærmest tvangsmessig. Man får følelsen av å se to fremgangsrike, men også svært usikre menn som håndterer aldringsprosessen med det eneste verktøyet de har tilgjengelig - nemlig humor.
Dette gir «The Trip to Italy» en dybde som kun er et fåtall komedier forunt. Og takket være de vakre og tidvis overdådige bildene av italiensk natur og arkitektur, makter Michael Winterbottom å skjenke Brydon og Coogans privilegerte skjebner et snev av noe allment og evig.