Det er få filmstjerner som er så ivrige etter å fremstille seg selv som skremmende og frastøtende som Adam Sandler. Sandlers standardrolle er minst like konstant som Woody Allens. Og karakteren han til stadighet vender tilbake til er en «Regular Joe», som jevnlig glir over i en slags emosjonelt avstumpet tolvåringspersonlighet som kun kommuniserer med viskende tullestemme.Det underlige er at publikum aksepterer denne figuren som disse filmenes normale omdreiningspunkt: Sandler-figuren er nemlig ikke noen Hvermansen. Han er en ustabil mann med karikerte autistiske trekk, voldsomme aggresjonsproblemer og et horribelt kvinnesyn.
I hans nye film «Blandede følelser» er nivået av oppdemmet aggresjon tonet kraftig ned i forhold til hva som er vanlig i Sandler-filmer, og dermed mangler filmen også hovedrolleinnehaverens angstbiterske særpreg.
Sandler spiller en enkemann med tre døtre som på overraskende usmidig vis havner på parferie i Afrika med en alenemor han har vært på en mislykket date med. Og deretter går det som det må gå når filmens andre hovedrolle gestaltes av Drew Barrymore.
«Blandede følelser» er en traurig og tonedøvt umorsom film hvor brorparten av humoren bunner i at rollefigurene er ukomfortable med sin egen og hverandres seksualitet. Den klamme, forknytte atmosfæren letter kun når muskelbuntene Shaquille O’Neal og Terry Crews dukker opp.
På plussiden er filen langt mindre rasistisk enn man kunne frykte, og to av de emosjonelle nøkkelscenene mot slutten fungerer også greit. Like fullt er detvanskelig å komme på én eneste god grunn til at noen skulle gå og se den på kino.