Pierre Thorettons dokumentar «L’Amour Fou» (2010) tegner et både distansert og fragmentert bilde av den franske designeren Yves Saint Laurent.
Utgangspunktet for filmen er at Saint Laurents mangeårige kjæreste og forretningspartner Pierre Bergé har bestemt seg for å auksjonere bort parets enorme samling av kunst og verdigjenstander. Og mens Bergé og auksjonshuset Christie’s går gjennom samlingen, fortelles historien om moteskaperen, gjenstand for gjenstand og minne for minne.
Filmen bærer sterkt preg av å være basert på Bergés versjon av parets historie, men nettopp derfor fremstår den også som et personlig og tidvis avslørende portrett av Saint Laurent.
Jalil Lesperts spillefilm «Yves Saint Laurent» benytter seg av salget av denne samlingen som en rammefortelling, men vier seg hovedsakelig til å fortelle historien om Saint Laurents karriere på tradisjonelt og kronologisk vis.
Og ettersom karrieren er uløselig knyttet sammen med forholdet til Bergé, får vi også rikelig med scener fra parets turbulente samliv.
Det store problemet med «Yves Saint Laurent» er et problem vi finner igjen i en rekke andre biografiske kunstnerportretter.
For virkelig å lykkes må slike filmer både presentere sitt subjekt for et publikum som ikke kan antas å ha mer enn en overflatisk kjennskap til vedkommende, samtidig som de transporterer publikum tilbake til kunstnerens samtid og viser mennesket bak myten.
I tillegg bør de gjøre et ærlig forsøk på å skildre selve skapergjerningen, hvilket er noe filmskapere historisk sett alltid har slitt med.
Lesperts film faller mellom samtlige av disse stolene, og resultatet er at hans bilde av Saint Laurent er like enkelt og karikert som designerens mediepersona, men uten dennes mytiske larger than life -kvaliteter.
Hovedrolleinnehaver Pierre Niney er til tider uhyggelig lik sin rollefigur, men hans skuespillerinnsats beveger seg aldri hinsides imitasjonsplanet. Han fokuserer mer på å ligne enn på å spille, og resultatet er en maniert voksfigur som beveger seg fra det ene historiske øyeblikket til det neste.
Som så mange andre nyere periodefilmer og TV-serier er «Yves Saint Laurent» så forelsket i estetikken fra forgangne epoker at den ikke ender opp med å handle om stort annet enn sin egen møysommelig finslipte tidskoloritt.
Til å være en film om en homofil mann med et tidvis utsvevende seksualliv, er «Yves Saint Laurent» også en underlig kysk og kokett film.
Det finnes kun to sexscener i filmen, og kun én av dem viser sex mellom to menn. Hver gang de mannlige rollefigurene innlater seg på noe mer enn vellystig kyssing klipper regissør Jalili Lespert diskré til en annen scene. Og den ene gangen han faktisk viser et homofilt samleie er det for å skildre den aldrende Saint Laurents skjørlevnet.
«Homofobi» er et ord som slynges ut i tide og utide, men akkurat her synes det å være på sin plass.
En annen ting som i stor grad glimrer med sitt fravær er klærne Saint Laurent designet.
Noen av de mest henførende sekvensene i «L’Amour Fou» — som altså langt er å foretrekke - er arkivopptak av moteskaperens mer inspirerte kreasjoner. Fraværet av disse er bare én av en rekke tapte muligheter i Jalil Lesperts film.