Det er et kjent faktum at komedier sjelden kommer til sin fulle rett på pressevisning.
Komedien er den filmsjangeren hvor publikums reaksjoner betyr klart mest for filmopplevelsen.
Og det å oppleve den i en glissen kinosal flankert av kolleger som bestreber seg på å holde latteren inne legger så godt som alltid en solid demper på opplevelsen.
I så måte er det verdt å nevne at jeg ikke bare lo høyt flere ganger under pressevisningen av «22 Jump Street», jeg lo også så jeg sprutet en munnfull sukkerfri brus utover seteraden foran meg.
Filmversjonen av 80-tallsserien «21 Jump Street» ble, noe uventet, en populær film hos både kritikere og publikum. Og i en tid der franchiser er den suverent sterkeste valutaen i Hollywood, var oppfølgeren uunngåelig.
Men selv om det er god grunn til å være kritisk til denne besettelsen med å lage storfilmer av enhver tegneserie, TV-serie, roman og dataspill som mer enn fjorten mennesker har et forhold til, er trenden langt mindre problematisk når det kommer til humor enn andre sjangre.
«22 Jump Street» er et godt eksempel på dette: Det opprinnelige TV-seriekonseptet er lite annet enn et skjelett som filmskaperne kan henge sine vitser og sketsjer på. Det viktige er at det er mange og gode vitser og sketsjer.
Filmens ryggrad er dog den smittsomt gode kjemien mellom hovedrolleinnehaverne Jonah Hill og Channing Tatum. Begge er svært allsidige skuespillere. Og selv om veldig mye av humoren i filmen kretser rundt den homoerotiske spenningen som ligger til grunn for vennskapet mellom rollefigurene deres, spiller de begge ut disse følelsene med tiltalende oppriktighet.
Plottet i «22 Jump Street» er nærmest identisk med forgjengeren, noe filmen selv gjentatte ganger understreker: Politibetjentene Schmidt og Jenko går undercover — denne gangen på college - for å finne ut hvem som står bak distribusjonen av det nye narkotiske stoffet «whyphy».
Refleksivitet og metakommentarer er i dag et trekk man finner i svært mange hollywoodfilmer, men det går lenge mellom hver gang man ser en film diskutere seg selv såpass eksplisitt som «22 Jump Street».
Faktisk kommer metakommentarene såpass tett at det tidvis går på bekostning av ens vilje til å ta plottet og rollefigurene på alvor.
I en film som dette, som hele veien styrer mot en forutsigbart dramatisk og påkostet actionfinale, er det essensielt at publikum rives med av handlingen samtidig som de ler av vitsene.
Men som så ofte er tilfelle med actionkomedier, er den actionfylte tredjeakten filmens svakeste.
Et av filmens store høydepunkter er rulleteksten, som består av filmplakater for fremtidige «Jump Street»-oppfølgere.
Og det er interessant å se hvordan denne sekvensen - som i likhet med mye annet i filmen fremstår som humor laget for TV-skjermen - sitter markant bedre enn de mer cinematiske actionscenene.
«22 Jump Street» er en film som gjentatte ganger påpeker og gjør narr av sin egen formalistiske natur samtidig som den følger hollywoodformelen slavisk.
Det sier seg nærmest selv at det er vanskelig å lage noen virkelig stor film med et slikt ambisjonsnivå, men gode komedier er sjelden vare, og som ren underholdning fungerer den ganske ypperlig.