Selv om fjorårets «Blue Jasmine» var et på alle måter kjærkomment comeback for regissøren Woody Allen, er det fryktelig lenge siden skuespilleren Woody Allen har vært å se i en god film.
Allens siste minneverdige rolle var som en bitter, mannevond parodi på seg selv i «Anything Else» fra 2003. Og man må helt tilbake til «Deconstructing Harry» (1997) for å finne en virkelig vellykket film der han selv spiller hovedrollen.
I «Fading Gigolo» makter imidlertid John Turturro å gjøre det Allen gjennom store deler av 00— og 10-tallet har forsøkt og mislykkes i, nemlig å nyttegjøre seg av 78-åringens betydelige karisma og unike komiske talent.
Filmens noe søkte plott går ut på at den aldrende bokselgeren Murray (Allen) må stenge sitt tradisjonsrike antikvariat på grunn av dårlige tider, hvorpå han får den lyse ideen at han skal begynne å agere hallik for sin venn og deltidsansatt Fioravante (Turturro).
Etter å ha overbevist sin yngre venn, som protesterer mest for syns skyld, kaster de to seg så ut i den mannlige luksusprostitusjonens forunderlige verden. Det er en reise som byr på høyst forutsigbare og overflatiske innsikter om relasjonen mellom kjærlighet og sex.
Og den eneste som utstråler synlig begjær, er Murray — eller «Dan Bongo» som han kaller seg når han bedriver hallikvirksomhet - som ivrer for å maksimere inntjeningen.
Med «Fading Gigolo» har John Turturro skrevet, regissert og gestaltet hovedrollen i en film hvor hans største regissøridol og flere generasjoner med kvinnelige sexsymboler gjentatte ganger insisterer på at han er en svært viril og seksuelt attraktiv mann. Det er ikke til å komme fra at dette er selve ordbokdefinisjonen på forfengelighet. Men makter man å se forbi det bekreftelsessyke utgangspunktet, vil man finne en enkel og famlende, men unektelig sjarmerende liten film.
Det er en film Allen på et tidspunkt kunne lage i søvne; en film full av varme bruntoner, lun humor og - noe overraskende - en utpreget jødisk tematikk og komikk.
Og selv om Turturro er filmens ubestridte hovedrolleinnehaver, stjeler Woody Allen hver eneste scene han er med i. Det er fristende å kalle det et comeback.Aksel Kielland