Starten er tøff, og tøffere skal det bli. I hvert fall hvis man er ømhjertet og lettskremt.
En ung huskatt dumpes i en gate i et boligstrøk, av eiere som ikke vil ha ham med på flyttelasset. Ensom og forvirret blir han hundset og jaget, og søker tilflukt i et hus så skummelt at selv en beintøff dobermann får den store skjelven og stikker.
Skjelven tar vår venn katten også, det digre kråkeslottet ønsker ham ikke akkurat velkommen.
Fremst i den ugjestmilde velkomstkomiteen står kaninen Jack og hans allierte, musen Maggie.
Men huset rommer mye, mye mer , både av ting og tang og levende individer og gjenstander et sted midt imellom. Pluss, ikke minst, eieren selv, den aldrende magikeren Laurits, som tar omsorg for katten og gir ham navnet Torden.
Det er nesten mer enn Jack kan bære.
Mens han og Maggie pønsker ut måter å bli kvitt Torden på, dukker det opp en ny og enda skumlere fare: Daniel. Han er Laurits' nevø, men først og fremst er han eiendomsmegler. Nå vil han ha kloen i det verdifulle, gamle huset. Koste hva det koste vil.
Ut av dette skapes et både skummelt, spennende og morsomt eventyr, drevet frem av stadig nye og fantasifulle påfunn, og med et klart og fint formidlet budskap i bunnen: Man må ta vare på hverandre. Og man må samarbeide.
Med «Torden og Magi» måler belgierne muskler med de store, amerikanske studioene. Helt opp på Pixar og det beste fra DreamWorks' nivå kommer de ikke, men de er temmelig nær.
Filmen sikter åpenbart mot et amerikansk marked. Handlingen er lagt til USA, finanskrisen ligger som en antydning i bakgrunnen, og grådighet og materialisme settes i relieff til humanisme, samhold og skapende fantasi.
Inspirasjonen fra «Toy Story»-filmene er åpenbar, men «Torden og Magi» skaper et helt annet og særegent univers, formidlet gjennom en animasjon som er klar og til dels enkel, og likevel rik på så vel morsomme som visuelt gjennomførte detaljer. Støvkorn som svirrer i luften. Museører, gjennomskinnelig rosa i motlys.
Mens Laurits skildres med godmodig varme, er andre figurer frekt og vittig karikert. Om de er mennesker eller dyr er de tatt på kornet som typer.
Man kan mene mye om 3D-filmer som gjør sitt ytterste for å kaste ting i ansiktet ditt. Denne tilhører så avgjort kategorien, men måten den gjør det på er i tråd med filmen ellers — lekent og elegant, med maksimal utnyttelse av formatet. Ikke bare hva flygende gjenstander angår, her skapes dybder og høyder og perspektiver som gir filmen en særegen rytme og variasjon, og får de som har høydeskrekk til å svimle.
Gledelig nok har den norske versjonen fått stemmer som vet å ivareta filmens humor og magi. Ikke bare finnes her innslag av andre dialekter enn normert østlandsk, her finnes også en uttalt vilje og evne til å gi figurene særpreg og identitet. Selv om tempoet er høyt, blir verken tale eller handling masete.
Sitt i ro i kinosetet til rulletekstene begynner å løpe. Moroen er ikke helt over, selv om det står «The End».