Denne filmens største problem er ikke at den fremstiller jenter som følelsesmessig krevende etter seks knull.
Filmens fremste problem er at den lener seg så tungt på Zac Efron. Han spiller Jason, en New York-Don Juan som holder seg med pulevenninner og dropper damer straks de antydningsvis nærmer seg spørsmålet om hvor forholdet (eller «forholdet«) er i ferd med å ta veien. Efrons Jason er nemlig så sjarmløs, stiv og pregløs bak det anstrengt slørete soveromsblikket sitt, at det nærmest er et guds under at han får napp hos en eneste jente. Særlig en jente som Ellie (Imogen Poots).
Det er et annet problem med filmen. Det er en kompisfilm der jentene er atskillig mer interessante enn guttene. Det gjelder tøffe og uavhengige Ellie, til en viss grad også den sjarmerende Chelsea (Mackenzie Davis) — venninnen til Jasons ene kompis, Daniel (Miles Teller).
Den andre kompisen, Mikey (Michael B. Jordan), dumpes av konen, og det er i solidaritet med ham de tre inngår avtalen som er plottets premiss: At de skal droppe forpliktende forhold til fordel for et samstemt singelliv.
Trass i en endeløs rekke penisvitser, er filmen usigelig slapp og lite potent. Som nok en film om unge menn som vegrer seg for voksenliv og følelsesmessige forpliktelser, løfter den ikke en finger for å tilføre sjangeren noe nytt. Alt den gir oss er tre grunt tegnede, likegyldige guttebasser som vier mesteparten av oppmerksomheten til pikken og oppfører seg som om de var 15 år, ikke rundt 27. Et både sørgelig og komisk faktum filmen verken er seg bevisst eller utnytter til noe annet enn å servere pinlige øyeblikk på rekke og rad.