Et kjøkken. En kvinne som snakker til kamera i 50 minutter. Kan det ble god film av noe slikt?
Ja. Det kan det, når Dag Johan Haugerud har regi og kvinnen spilles av Andrea Bræin Hovig.
Hovig huskes fra Haugeruds forrige film , «Som du ser meg», der hun spilte forlagsredaktør. Filmen ble norsk kritikerfavoritt da den kom i 2012. Den var norsk kandidat til Nordisk Råds filmpris, og fikk Amanda for regi, manus og beste kinofilm. I tillegg fikk Laila Goody Amanda for beste kvinnelige hovedrolle.
Mens «Som du ser meg« var rikt befolket av hverdagskvinner i samtale med hverandre, utgjør «Det er meg du vil ha» en minimalistisk motsats, en slags kjøkkenbordsrealisme i skjæringspunktet mellom scenekunst og dokumentar.
Henriette; kvinnen som snakker , er ungdomsskolelærer. I monologen, kall den gjerne en bekjennelse, eller en forsvarstale, forteller hun om da hun for ti år siden, som nygift 32-åring, innledet et forhold til en 15 år gammel elev.
Historien er sann, og Sonja Evangs manus baserer seg på et intervju hun gjorde med den aktuelle læreren.
Opprinnelig skrevet for Norsk Dramatikkfestival, fikk Dag Johan Haugerud tilbud om å iscenesette monologen som en enakter. Han valgte å heller la historien bli film, spilt inn i løpet av tre dager.
Det var et dristig valg. Verken format eller tema frir til publikum. Her er det snarere snakk om en film som utfordrer publikum.
Av og til tar kamera en svipptur ut av kjøkkenet Henriette sitter i, for å rette seg mot et bymiljø av blokker, parker, sykler. En skolegård. Skiftende årstider. Grepet blir et visuelt pustehull, og knytter samtidig et bånd mellom den intime, personlige fortellingen og samfunnet og tilværelsen utenfor.
Resten av filmen er i hovedsak i svart-hvitt, med én kamerainnstilling og Andrea Bræin Hovig sittende ved kjøkkenbordet stort sett hele tiden.
Alt hviler på Hovigs skuespillerkunst, og om den er det bare en ting å si: den lyser av nærvær, nyanser og autentisitet.
Med mikrofonen synlig festet på T-skjorten forklarer hun det som skjedde. Mer enn å snakke til regissøren, snakker hun direkte til oss. Av og til famlende, snublende, med små feilsnakkelser. Av og til forsøksvis nøkternt og reflektert, like ofte preget av følelsene som fikk henne til å bryte all etiske regler, og hva det førte med seg.
Henriettes subjektive synsvinkel åpner både for manipulasjon og provokasjon, fascinasjon og identifikasjon. Vi vet jo ikke om alt hun sier er sant. I den grad gutten, Daniel, kommer til orde, er det indirekte.
Historien bryter med gjengse forestillinger om hva kvinner foretar seg. Nettopp det at overgriperen er kvinne, vil for noen legge andre føringer for hvordan historien tas imot, enn tilfellet ville vært dersom det dreide seg om en mann.
Da jeg så filmen første gang på Filmfestivalen i Tromsø, ble visningen fulgt av debatt mellom sal og regissør. Der ble nettopp dette trukket frem.
Enkelte mente at kjønnsaspektet — og kjærlighetsaspektet Henriette forteller frem - ga dem en følelse av å bli «forført» inn i et formildende lende de fant ubehagelig. Andre opplevde overgrepet som enda mer graverende fordi det ble begått av en kvinne.
Mellom disse ytterpunktene åpner filmen for en rekke spørsmål rundt kjønnsroller og seksualitet, menneskelig psyke og de mange nyansene som lett tapes av syne når saker som denne havner i mediene.