I morgen er det nøyaktig 70 år siden D-dagen , og vil man gå filosofisk til verks, kan man gjerne se «Edge of Tomorrow» som en løselig allegori over invasjonen i Normandie.
I Doug Limans science fiction-univers er Sentral-Europa lagt øde etter en utenomjordisk invasjon.
Et storstilt motangrep er under anmarsj i regi av Storbritannia og USA, siktet inn mot nettopp disse strendene i Nord-Frankrike. Men, som vi snart skal forstå: Om aldri så transformersaktig tungt bevæpnet, er soldatene bare kanonføde i møtet med en tilsynelatende uslåelig fiende.
Inn i dette infernoet kastes en forvirret Bill Cage (Tom Cruise). Som offiser er han medierådgiver, ikke soldat. Men før han får sukk for seg, er han omgitt av blekksprutaktige aliens på alle kanter. Cage vet knapt hvordan han avfører et skudd, og er sjanseløs.
Så, i samme øyeblikk som døden inntreffer, våkner han på nytt, på samme sted, i samme militærforlegning, med de samme hendelsene foran seg. Og sånn går nå dagene. Eller D-dagene, om du vil. Eneste forskjell er at Cage får litt mer kamperfaring og strategiforståelse for hver gang han havner på slagmarken.
Like viktig: Han møter Rita Vrataski (Emily Blunt). Ikke bare er hun soldat fra spesialstyrkene og propagande-heltinne, hun er som ham, i en tidsloop. Med forente styrker kjemper de seg gjennom nivå for nivå, med ett mål for øye: å finne den endelige løsningen på krigen.
Her er vi ved det mest interessante ved filmen. Basert på japaneren Hiroshi Sakurazakas roman «All You Need Is Kill», henter den struktur og logikk fra dataspill, sydd sammen på en måte som til fulle viser Limans evner til å orkestrere og koreografere.
Som regissør av Bourne-trilogien skapte han noen skikkelig svettedrivende actionsekvenser — og en god del klisjeer. I «Edge of Tomorrow» legger han seg et sted midt imellom. Men han syr sammen gjentakelsene og de ulike nivåene med et skjevt smil i munnviken og med nye, fiffige vrier hver gang.
Dessuten vet han å bruke 3D-formatet for alt det er verdt, og slenger alt fra aliens til kuler, murstein og Tom Cruise i fjeset på deg. Innimellom litt slitsomt, men morsomt når formatet åpner for høyder og dybder.
Filmen flyter også godt på skikkelsene Cage og Vrataski.
Blunt ser ut til å stortrives med være iskald og hardtslående i stedet for dådyrøyet kjærlighetsobjekt.
Tom Cruise er som klippet ut av katalogen over helamerikanske menn, og har gang på gang vist seg perfekt i machoroller som denne. Forskjellen er at han her er utstyrt med en klønete feighet han må kave seg ut av for å vokse inn i rollen som hardtslående helt med mykt hjerte. Det gir figuren - og filmen - et anstrøk humor den har særdeles godt av, gitt mengden blytung action som serveres.
Som allegori er det ikke tungt , det Liman serverer. Avhengig av historisk kunnskap kan bildet utdypes en smule i tilskuerens hode. Men det meste ligger på et visuelt plan. Filmen henter også visuell næring fra så vel «Saving Private Ryan» som et utall science fiction-filmer. Slik sett er den ikke spesielt original.
Den lykkes heller ikke helt i å skape et univers troverdig nok, eller oppslukende nok, til å hindre at spørsmål melder seg rundt både tidsloopens logikk og fiendens beskaffenhet og strategi.
Ikke at det gjør noe. «Edge of Tomorrow» sitt fremste mål er å servere underholdende action med et glimt i øyet. Det greier den.